Einar Niemi. (Foto: Arne Hauge)
Også høvdingen innen kvensk forskning registrerer at det ligger an til debatt. Forsoningssenteret, minner Einar Niemi om, er ikke bare et faglig, men i høyeste grad politisk spørsmål.
Arne Hauge
Det var nå i mars at vi møtte professor emeritus Einar Niemi. På kvenske fagdager hos Campus Alta. I år var forskningsbehov og framtiden tema. Samt oppdatering om den pågående utredningen av et nasjonalt kompetansesenter for forsoningspolitikk og urett.
Les mer om den saken her: Garantert senter, men blir det mini-mini eller noe mer?
Niemi er ingen medlem av den gruppa som utreder saken, så han tok ordet fra salen og minnet forskerne om at senteret langt i fra er kun et faglig spørsmål.
Det er også et politisk spørsmål. Som handler om roller og selvbestemmelse for de enkelte minoritetene, og symbolbetydningen ved å ha et godt eierforhold til senteret. Viktige ting, og underveis i dagen fikk vi en prat med veteranen:
Symmetrisk?
– Jeg har fått mange henvendelser om dette. Antakelig fordi jeg var med i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Og det folk blant annet er opptatt av, er det forhold at samene som urfolk allerede har veldig sterke faglige miljøer. Og sterke kompetansesentra. Da er noen opptatt av symmetrien, eller asymmetrien, altså om det kan bli ulikheter siden det samiske allerede står så sterkt, lar Niemi oss vite.
Mandatet fra Stortinget er å utrede ett stykk senter, men i samme slengen tillot Niemi seg likevel å spørre om aktualiteten ved å ha flere enn ett. Senter i entall, sier han, forhindrer ikke at utredningsgruppa kan se for seg en modell med nettverk ut til ulike miljøer med kompetanse. Museer og andre.
– Men det jeg syns kunne være like spennende, og et spørsmål mange har stilt, er hvorfor man ikke kan ha ett kompetansesenter for hver av gruppene det gjelder, sier historikeren.
Egne ambisjoner
Kommisjonen så på samene, kvenene og skogfinnene. Niemi minner om at vi også har andre nasjonale minoriteter. Eksempelvis jødene, som for lenge siden fikk sitt eget og meget sterke kompetansesenter i form av Holocaustsenteret, det ligger i Oslo.
Taterne, sier han videre, har under oppbygging noe som minner om et kompetansesenter. Ved Glomdalsmuseet på Østlandet.
– Jeg har også fått høre mye om at skogfinnene har sine egne ambisjoner. De bor ganske langt unna de kvenske bosettingsområdene og har i tillegg fått sitt eget selvstendige museum. Nå skal ikke jeg foregripe hva de tenker, men jeg tror det er naturlig for dem å reise spørsmål om tilhørighet og eierskap til et senter som for eksempel skulle ligge ved Universitetet i Tromsø.
Skogfinnene bor langt unna tradisjonelle kvenske bosettingsområder. Vil de oppleve nærhet, delaktighet og eierskap til et senter som ligger for eksempel ved Universitetet i Tromsø? (Illustrasjonsfoto: Birger Nesholen/Norsk Skogfinsk Museum)
Noe som samlet sett betyr at problemstillingen rundt senter eller sentere, entall eller flertall, må være noe arbeidsgruppa vurderer. Det sier Niemi seg temmelig sikker på.
– Lokaliseringen da, er det tema tror du?
Til høsten
– Ute i distriktene er lokaliseringen nok klart det viktigste. Ordførere og andre vil selvfølgelig ha et senter i sin kommune, og hver av dem har sine sterke ting å flagge med.
– Så vi ser at det er ikke et spørsmål kun om vitenskap og forskning og kunnskap. Det er også et politisk spørsmål, fastholder professoren.
Det hører til saken at arbeidsgruppa har sagt at lokaliseringsspørsmålet skal avventes for deres del. Komme nokså på tampen utpå høsten, senhøsten i år.
Så spørs det om lokket på den tønna lar seg holde på plass helt til da. For, som Niemi tillater seg å minne om, det er mye tørt krutt i lokaliseringsdebatter.
Særlig nord i landet.
