Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Rex stakk aldri av. Han syns det var eventyr nok å sitte på platten utenfor huset i Larsjorda 1C og følge med på livet i Honningsvåg.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Fra platten så han oppover veien, og nedover veien. Dersom det kom lyder fra den delen av verden han ikke så fra platten, fra hovedgata nede i byen og særlig fra Café Ritz, da skyndte han seg til ny utkikkspost. Bort til verandaen og rekkverket, hvor han la seg flatt på magen. På det viset fulgte han med i glippen under. Ofte la jeg meg ved siden av ham, slik at det var to snuter som stakk fram under rekkverket. Men dersom vi hørte, så eller luktet kjentfolk, ja da reiste vi oss på bakbena og glodde over rekkverket. Folk kjente seg alltid taust betraktet, når de gikk forbi huset vårt.
Som folk flest på den tiden, var Rex svært glad i mat. Kjøpefór fikk han aldri. Han fikk ekte mat. Middagsrester. Kortreiste og hjemmelagde saker enten fra mamma, eller fra en giverglad nabo. Vi hadde noen slike snille naboer, de trivdes med ideen om en ekstra godbit til den store hunden vår.
Snillest var nabodama i Nedre Sankthansvei, gata på øversiden av Larsjorda. I mange år stelte hun i stand kotelettbein og annen staselig søndagsmiddag, som hun med håp i blikket donerte til et firbent formål i Larsjorda 1C. I starten kom hun selv på døra vår, en liten pose i neven der hun banket på og sa hun hadde noe godt til Rex. Men Rex, han nektet å ta imot.
Det sto aldri på maten, den var snadder, Rex ble aldri fortrolig med leveransen. Take away levert på døra var mistenkelige saker, og slik gikk det til at mamma selv måtte legge i vei og hente posen. Straks posen var vel i hus og åpnet, først da bet Rex på.
Med tid og stunder endte de ved et kompromiss, nabokona og Rex. Han hentet resteposen selv. Nabokona la posen på sin egen trapp, før hun med blid stemme ropte over gata at nå var det mat å få.
Les den kvenske oversettelsen av denne matmonsfortellingen: Minun viisas herskusuu
Da ble det røring på platten vår. Snuten fordampet fra glippen, før han med ørene til værs liksom et godmodig djevletegn dro på raske labber opp til nabokona og hentet hjem posen. Så nabokona ingen Rex på platten fordi han var inne, da ringte hun til mamma. Som i sin tur sendte Rex av sted, fulgt av en travende fornøyd retur med posen i forsiktig grep mellom tennene.
Nabokona fortalte at ingen måtte være ute og ytterdøra helt lukket, før Rex tok posen. Så han snurten av et håpefullt øye i dørgløtten, gikk han til streik og nektet å ta. Jeg tror det var sårt for henne dette, at Rex var så reservert når koteletten var så god. Vi trøstet og sa at Rex hjemme heller aldri kastet seg over posen. At han høflig satt til vi hadde åpnet posen og sagt vær så god.
Ettersom tradisjonen festet seg, ønsket også andre i nabolaget å dele av de rikes bord. Det ringte støtt og stadig i telefonen, og det rare var at straks mamma bekreftet at Rex ønsket å stille opp for en god sak, så gikk det utkrøpne dyret alltid til korrekt adresse.
«Hent posen», sa mamma, fulgt av en tydelig formulert stedsangivelse, han strøk tvert av gårde til riktig hus.
En gang kom han hjem med saftig og nystekt kotelett i munnen, giveren var sikkert fri for poser, og den lekkerbiskenen slapp han på platting og nektet å røre. Mamma måtte til sist avbryte oppvasken, gå ut av huset, peke på koteletten og si vær så god.
Bortsett fra middagsrester, så delte Rex og jeg det meste. Han var en trygghet i min oppvekst, en lengsel i alle de dagene jeg var i barnehagen og på skolen, og en varme når jeg kom hjem. Vi delte hemmeligheter, jeg tror den oppvakte gjeterhunden forsto meg. Og det jeg hvisket til ham, sladret han aldri bort.
Noe annet vi delte, var gulvplassen mellom sofaen og fjernsynet. Der lå vi og så Barne-TV. Ble det for skummelt og jeg akte meg baklengs under bordet og av og til under sofaen, da rygget han jamsides etter. Han passet på. Det var en kommando mamma sørget for å lære Rex fra han var valp. Pass på Maureen, for hun er liten. Straks mamma sa de ordene, ja da var Rex uråd å distrahere. Det var umulig å leke gjemsel i sånne stunder, tett oppfølging ville man kalt det i dag.
Så hadde jeg heller aldri behov for å gjemme meg for Rex. Eller for mamma. De to i lag gjorde en småskummel barndom trygg, slik at den til syvende og sist ble verdt å minnes.
Bilder av Rex har jeg millioner av. Bildene veier ingen ting og er med meg når jeg sover og er våken. Derimot må jeg ta bussen tilbake til Honningsvåg for å se et bilde av Tello. Da har jeg alltid med meg blomster.
Tello er på det vesle ovale bildet på mammas gravstøtte på stedets kirkegård. Hun er ung på bildet og holder hunden i armene. En arm under halen, den andre under forlabbene.
Ryggen hans mot brystet hennes, man ser fortroligheten. Tryggheten mellom mamma som ung og hennes hund. Slik min oppvekst var, på godt og vondt har jeg grublet og tenkt, var kanskje også mammas oppvekst?
