Da Inger Birkelund ble bestemor, fikk kulturarven en ny betydning. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Inger Birkelund har vært med på en bemerkelsesverdig utvikling i kvensk kulturliv. Nå opplever hun en større interesse enn noen gang.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
«Minun syän kasvaa ko mie laulan kväänin lauluja», står det på skjermen bak Inger Birkelund, direktør i Kvääniteatteri. Oversatt til norsk betyr det «Hjertet mitt vokser når jeg synger kvenske sanger».
Mandag denne uka er hun på plass i Kirkebakken menighetshus på Hansinkenttä, der hun er invitert til Påtår for å fortelle om sin kvenske identitet og veien hun har gått innen kvensk kulturliv.
Hørte språket som barn
– Det er sangen og musikken som har tatt meg inn i det kvenske, forteller hun.
Birkelund har kjent til sine kvenske røtter siden barndommen. Hun vokste opp med å høre besteforeldrene snakke kvensk, selv om språket aldri ble ført videre til de neste generasjonene.
– De snakket kvensk seg imellom og med naboene, men ikke med familien. Språket festet seg veldig i hodet og hjertet mitt. Når jeg hører kvensk i dag, blir jeg brakt tilbake til barndommen og Birkelund-huset i Sørkjosen.
Birkelund foran et bilde av sin kvenske bestefar. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
– Bestefar var kjempestolt av å være kven, og stolt av slekta si i Finland. Men de neste to generasjonene lærte aldri å snakke kvensk.
Som i mange andre nordnorske familier består også Birkelunds slekt av en blanding av kvenske, samiske og norske røtter. Hun er tydelig på at den ene identiteten ikke utelukker den andre.
Barna og de unge er drivkraften
Men det var først da hun selv ble bestemor, at betydningen av kulturarven for alvor gikk opp for henne.
– Da jeg ble bestemor, begynte disse tingene virkelig å dukke opp i tankene mine. Jeg opplevde at jeg fikk en rolle i å bringe familiehistorien og arven videre. Jeg fikk også dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde gjort det med mine egne barn, men nå fikk jeg en ny sjanse.
Hennes første barnebarn, Liam, ble en viktig del av motivasjonen for å ta vare på og videreføre den kvenske arven. Her er han på scenen sammen med Elisabeth Hansen Hætta og Thea-Ulrikke Hansen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Det er nettopp de yngre generasjonene som står sentralt i Birkelunds engasjement for kvensk kultur.
– Det er barn og unge som motiverer meg i hverdagen og arbeidslivet. Det er bestandig det jeg kommer tilbake til. Det er kjempeartig å lage forestillinger, men det er når vi får til ting som engasjerer barn og unge, at jeg kjenner at jeg blir sterkt berørt.
Sallikaa lasten tulla minun tykö
Gjennom årene har hun vært involvert i en rekke prosjekter og produksjoner. Én opplevelse peker seg likevel ut som særlig betydningsfull.
– Det største for meg kunstnerisk sett er helt klart forestillingen «Sallikaa lasten tulla minun tykö – La de små barn komme til meg» for Kvääniteatteri.
Birkelund skrev manus, og forestillingen hadde premiere på Nationaltheatret i Oslo 8. mars 2025. Siden ble den spilt på scener i Troms og Finnmark, men også i Nederland og Frankrike.
– Det var en veldig stor opplevelse å samarbeide med så mange profesjonelle utøvere og framføre den så mange steder. Men det aller største for meg var at hele forestillingen ble framført på kvensk.
Her kan du lese mer om denne historiske forestillingen: – Begynte som et oppgjør
Hun har hatt mange ulike roller gjennom sin karriere. Her som Kyläpeli-hulder. (Arkiivikuva: Arne Hauge)
Fra få utøvere til et voksende kulturliv
Birkelund har vært med på å bygge opp det kvenske kulturlivet gjennom to tiår. I løpet av den tiden har hun sett en betydelig utvikling, både i antall engasjerte og i interessen for kvensk kunst og kultur.
– Det har vært ei rivende utvikling. Først og fremst med tanke på folk som engasjerer seg, som vil være med på arrangementer, og som kommer som publikum. Men også når det gjelder antall kunstnere og utøvere.
Da arbeidet startet var situasjonen en helt annen enn i dag.
– Da vi startet opp i 2007, hadde vi jo ingen kvenske kunstnere her i Nord-Troms. Da vi startet teatergruppa i 2012 for å leke oss fram til et spel, var det fordi vi ikke visste hvem vi kunne spille med. Hvis vi skulle ha et spel, måtte vi ha mange som ville være med.
Siden den gang har stadig flere engasjert seg.
– Lokalt i Nord-Troms har det skjedd en oppblomstring blant folk som engasjerer seg som utøvere, og som vil være med på å produsere. Men over hele landet ser vi at det kommer flere og flere kunstnere til, på alle felt. Både musikere, forfattere, kunstnere og ikke minst skuespillere. Det har vært helt fantastisk.
Musikkforestillinga Finsk fare ble vist under Paaskiviikko i 2019. Daniel Wikslund (f.v.), Ørjan Steinsvik, Inger Birkelund og Nikolai Äystö Lindholm. (Arkiivikuva: Liisa Koivulehto)
Hun forteller også at Kvääniteatteri stadig møter mennesker som oppdager eller forteller om sine kvenske røtter når de kommer i kontakt med teatret. Det gjelder ikke bare i Nord-Norge.
– Det skjer også i hovedstaden, blant folk som har bodd der hele livet. Det har blitt en mye større bevissthet rundt det å være kvensk.
Situasjonen er snudd
Selv om det fortsatt er mange som har lite kjennskap til kvenene, opplever Birkelund at både kunnskapen og interessen likevel har økt betraktelig de siste tiårene.
Det merker hun ikke minst på hvordan Kvääniteatteri blir møtt av andre kulturaktører.
– Jeg husker da vi begynte å jobbe med Kventeateret. Da måtte vi liksom tigge og be om å få lov til å komme inn på møter, være med og få til samarbeid. Vi jobbet masse med å få på plass samarbeidsavtaler for å dokumentere at vi var liv laga, og trengte hjelp til å komme videre.
I dag er situasjonen snudd.
– Nå er det motsatt. Folk kommer til oss og vil at vi skal være med. Arktisk Filharmoni og Riksteatret kommer og spør om vi skal gjøre noe i lag. Det føles helt fantastisk.
Her deler Inger Birkelund ut blomster til Ingeborg Arvola etter turnépremieren på Ingeborg Arvolas Terä tulessa/Kniven i ilden på Halti 5. februar 2026. Forestillingen var et samarbeid mellom Riksteatret og Kvääniteatteri. (Arkiivikuva: Kjærstin Berntzen)
For Birkelund handler utviklingen om mer enn forestillinger, samarbeid og profesjonelle scener. Den handler også om at stadig flere får muligheten til å oppdage, utforske og være stolte av sin kvenske identitet. Og om å føre arven videre med stolthet.
Om Påtår: Påtår er en ukentlig, sosial og lærerik møteplass som arrangeres i samarbeid mellom Nordreisa pensjonistforening, Nordreisa Røde Kors, Nordreisa bibliotek, Demensforeningen i Nordreisa og Nordreisa menighet. Mandagens arrangement var i regi av pensjonistforeningen.
Fra arkivet:
