Første treff for hovedstad-kvenene

Styreleder i lokallaget i Oslo, Cathrine Louise Finstad (bilde: Vebjørn Vinjar Karvonen).

 

Nylig arrangerte Oslokvener sitt første medlemstreff. Ruijan Kaiku var med for å sjekke stemningen.

 

Vebjørn Vinjar Karvonen
vebjorn@ruijan-kaiku.no

 

«Vi er kvener i storbyen, vi trenger ikke nødvendigvis dra på laksefiske eller plukke måseegg.»

 

Klokken nærmer seg 17, og Ruijan Kaiku har fått beskjed om at møtestedet er Bjørungs Bar, like over veien for Lorry som fikk en del omtale i fjor høst på grunn av nevehytting fra stortingsrepresentant Niclolai Astrup mot en journalist i en lokal avis.

Dit vi nå skal er det derimot ikke mange som hytter med neven mot journalisten – tvert imot, her er det vennlige blikk og gestikulering som tilsier «kom og sett deg!», «tule istu!»

Kvenske flagg stikker opp av tomme glassflasker, det er ingen tvil om vi er kommet til riktig sted. Det er rundt ti oppmøtte, alle har noe i glasset og stemningen er god. På en svær TV vises det fotball, men de oppmøtte er ikke nevneverdig interessert, de prater med hverandre og ler. Journalisten får servert ei lefse fra en kurv, ikke hverdagskost på pub, men like godt som ellers.

Styreleder Cathrine L. Finstad er den eneste som ikke sitter, hun er på vei til en annen avtale, men rekker å ta oss vennlig imot og gi en introduksjon til de andre før hun må videre. Gjengen er samlet her før de går i flokk til et arrangement på Litteraturhuset.

– Vi har nådd over 50 medlemmer, og dette er vårt første treff, sier Finstad fornøyd.

For ytterligere kommentarer henviser hun oss til to andre damer, henholdsvis søstrene Therese Roland og Maja Skjellstad, som også sitter i styret til Oslokvener, før hun ønsker alle sammen en god kveld og flyr ut døra.

Almanakken er full

Ruijan Kaiku retter spørsmål til søstrene Roland og Skjelstad.

– Dette må vi kunne hevde er en god start, men hva blir det neste?

– Den 15. mars skal vi på folkemuseet, det er et samarbeid som foregår med Kvenungdommen og Kven Østlandet. Det blir litt av hvert, små foredrag, og kormusikk for å nevne noe, sier storesøster Maja Skjelstad.

– Tross samarbeidet håper vi også å skape vår egen stemme etter hvert. Vi er kvener i storbyen, og vi trenger ikke nødvendigvis å dra på laksefiske eller plukke måseegg, det kan godt være en øl på byen. Poenget er at det skal være lavterskel, man skal ikke trenge å ha noe, eller være noe mer enn det man er, tilskynder Therese Roland.

– Er sauna aktuelt?

Begge to er samstemte.

– Det er absolutt noe vi kunne tenkt oss å starte med fast, sier de.

Godt oppmøte, og godt fornøyd

De øvrige oppmøtte er både kunstnere, pensjonister, arkivarbeidere, unge og glade i å sy, og er sånn sett en god representasjon av et kvensk mangfold. Vi får en kommentar fra noen av dem.

–Har du savnet et slikt felleskap tidligere?

Grete Gunneng, 68 år, bor i Kragerø og er kunstner:

– Jeg har i første rekke tenkt rundt det samiske i mitt virke, men det er mange fellestrekk med det og det kvenske, og det er mye jeg kjenner meg igjen i, også gjennom familien. Jeg er her for å lære. Jeg jobber med kunst og er interessert i håndtverk, og det finner man mye av i den kvenske kulturen. Det jeg er litt opptatt av er helhetssynet som man finner i samisk kultur, og jeg syntes jeg ser det her også. At man skal gjenbruke, ikke forbruke, og spille på lag med naturen og dens ressurser, ikke mot den.

–Hva betyr det for deg å kunne møte andre kvener i Oslo?

Elisabeth Olesen, 82 år, bor i Oslo, men kommer fra Kåfjord:

– Jeg er stolt av å være den jeg er, og det å kunne være sammen med andre som er det samme.

Elisabeth har bodd i Sør-Norge siden 60-årene og har ikke spor igjen av den nordnorske dialekten. I hennes yrke som lærer var det viktig å snakke korrekt, og dessuten var det ikke like «pent» å være fra Nord-Norge på den tiden, så det var en fordel å justere seg.

Elisabeth forteller historier fra barndommen i Kåfjord, andre verdenskrig, og om erfaringer fra et langt liv. Hun forteller at det ikke var spesielt interessant å snakke om det kvenske, men at man var mer tilhenger av finsk, slik hun husker det hjemme i Kåfjord i gamle dager. Det ble ansett som temmelig bra å være av en slik ætt, de var gode landbrukere og arbeidsfolk, blant annet.

Helt på tampen huker vi tak i en som egentlig er på vei til å ta jakka på og gå videre til Litteraturhuset, men vi når en rask kommentar.

– Føler du at kvensk identitet har hatt plass i livet ditt?

Linn-Therese Korsli, fra Oslo:

– Jeg driver og syr, og gjennom det føler jeg at det kvenske får plass. Det er også morsomt å vise frem, det handler om å vise identitet.

Linn-Terese åpner jakka og viser frem en hjemmesydd vest og ei sølje. Plutselig dukker det opp en hånd fra en annen som viser frem en brosje også. Det er tydelig at de som er her bærer en stolthet av sin identitet. Folk kler på seg, sammen går de ut døra på Bjørungs. På anlegget spilles «talking about a revolution»  i det de går ut.

Det er kanskje ikke en revolusjon, men det er ganske revolusjonerende med et vitalt kvensk miljø i Oslo.