Anne Karin Rosengrens utvalgte koopa/kåpe undersøkes. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
I sømmene på gamle tekstiler skjuler det seg spor av kunnskap og håndverkstradisjoner. Nå skal moderne syersker tolke og gjenskape klærne.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Det var jo begrenset hva de hadde tilgang på her oppe, og slik ripssilke tror jeg ikke de kjøpte i metervis, sier Anne Karin Rosengren.
På bordet foran henne, pent dandert på syrefritt papir, ligger en staselig, hjemmesydd kåpe. Rosengren studerer hver søm, hvert fargeskift og hver eneste detalj med mål om å gjenskape plagget.
Rundt henne jobber en gruppe kunnskapsrike damer med det samme, men med andre plagg. Variasjonen i plagg som er representert på Halti i Nordreisa denne dagen, er stor.
Deltakerne deler kunnskap og hjelper hverandre med å tolke plaggene. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Denne delikatene brystholderen har en av deltakerne valgt å gjenskape. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Ikke alt skal sys, noe skal strikkes. Den nye versjonen av denne mønstrete barnevotten er allerede på pinnene. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Framgangen vises, og tilbakemeldinger mottas med takk og smil. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Fagkonservator Lise Jakobsen er prosjektleder for Árpu/Lanka/Tråd, et prosjekt som er støttet av Kulturdirektoratet og har som mål å revitalisere kvenske og samiske håndverkstradisjoner i Nord-Troms.
Deltakerne er medlemmer fra Lyngsalpan, Olderdalen og Nordreisa husflidslag. De har valgt ut plagg som de nå studerer og måler opp, med plan om å gjenskape klærne.
Stoff fra en fallskjerm?
Tilbake til ripssilken – det delikate stoffet som utgjør foret i den pene kåpen med feminint snitt. Hva er egentlig ripssilke?
– Det er en veveteknikk, og ikke noe de har laget selv. Men hvor de kan ha fått silken fra, vet jeg ikke. Kanskje er det stoff fra en fallskjerm. Slike materialer ble jo ofte gjenbrukt i brudekjoler og dåpskjoler.
Hun tenker seg om et øyeblikk.
– Dette kan faktisk være deler av en brudekjole som er brukt om igjen, sier Rosengren.
På nabobordet pakkes en nahkajakki/saueskinnsjakke forsiktig ut av esken. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Den er registrert som en ytterjakke i lammeskinn, har pelskrage og luftehull under armene. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Hva betyr stemplet? Og hvilken vei skal det leses fra? Vi har ikke svaret, men vet at jakken skal ha blitt laget en gang på 1950-tallet. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Rosengren studerer sømmene i ullkåpen videre.
– Den er sydd på en symaskin som bare har rettsøm.
Det ser man på råkantene.
– Det hun burde ha gjort, var å sy fransk søm. Men det er ikke sikkert hun hadde stoff nok til det – eller tid.
Anne Karin Rosengren og prosjektleder Lise Jakobsen studerer den forseggjorte ullkåpen fra Kvænangen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Møtes i sømmene
I ryggen er det sydd inn en søm som kan se litt tilfeldig ut, nesten som en feil. Men den er plassert slik av en grunn.
– Dette er et snitt midt bak som skal være der for at foret skal sitte etter kroppen og gi bevegelse. Det jeg kan si helt sikkert er at hun som har laget denne, hun kunne sy.
Hun vet ikke hvem som har sydd kåpen. Eventuelle navn på giver eller tidligere eiere er på forhånd fjernet fra arkene med informasjon om plaggene, av hensyn til personvern. Kåpen er heller ikke datert, men vi vet at den har vært brukt i Kvænangen.
Gjennom tråder og teknikker leser Rosengren nærmest i plagget, og slår fast at syersken bak kåpen visste godt hva hun holdt på med. Og på denne måten kan de to erfarne håndverkerne møtes i sømmene – på tross av avstand i tid og sted.
Les også:
