Garantert senter, men blir det mini-mini eller noe mer?

Ketil Zachariassen. (Foto: Arne Hauge)

 

Særlig to ting kan gi moms på debatten. Ett senter til hver av minoritetene eller ett for alle? Og hvor skal det i så fall ligge?

 

Arne Hauge

 

Ketil Zachariassen var godt synlig på kvensk forsknings- og utdanningsseminar i Alta denne uken.

Først i sin egen halvtime hvor han informerte publikum om framdriften for «nasjonalt kompetansesenter om fornorskningspolitikk og urett», før han etter paneldebatten om «forskningsbehov om kvenske tema» stilte deltakerne et spørsmål som tydeligvis var like vanskelig som det var enkelt.

Det virket i hvert fall å øke interessen for å sende den teknisk nedstemte panel-mikrofonen videre til naboen, og Svarteper endte hos Hilde Skanke fra Kvensk institutt. I likhet med resten av panelet hadde også hun nylig fortalt publikum hvor mye fint og flott de har ved de ulike institusjonene. Zachariassen sa:

– Det er masse kunnskap, masse erfaring. Hilde nevnte det. Det her er det vi jobber med daglig, sa du.

Noe Skanke nikket seg enig i.

– Men ka e det?

Fulgte Zachariassen på, vi syns det passer med dialekt. Etterpå ble stillheten i salen kun brutt av spisse ører før Hilde humret og svarte.

– Det vet vi når spørsmålet kommer, sa hun.

Så ba hun salen forstå henne rett, og sa at spørsmålet er like godt som det er vanskelig å svare ut. Før hun fastholdt den smått utrolige mengden kompetanse instituttet sitter på, innen sine mange felt knyttet til arbeidet med kvensk synlighet, formidling og dokumentering.

– Jeg ser for meg at vi kan bidra med veldig mye og nesten hva som helst, konkluderte hun.

Her skulle vi gjerne referert mer fra selve panelsamtalen, til gjengjeld har vi sikre kilder på at volumet var svært lavt. Noen usikre sitater tør vi likevel nevne:

«Man savner det meste av forskning. Der det brenner mest er for språk og nye ord. Utfordringen er folk, språkbrukere. Det er så krevende, så det er litt lettvint å si at folk bare må kommer og studere kvensk. Vi savner en overordnet plan. Og struktur. Det handler om sikre lyd også, fra dem som i dag kan kvensk.»

Professor emeritus Einar Niemi reiste seg oppi salen. Så på panelet og sa.

– Alle dere som sitter der sitter jo ved kompetansesentra allerede. Men når jeg hører på diskusjonen så føler jeg at dere på en måte spiller ballen videre til Ketil Zachariassen og co og det store kompetansesenteret som endelig kommer. Jeg håper det ikke er så enkelt som det, sa Niemi.

Til panelets forsvar er det greit å minne om at knapt noen sitter med lettvinte løsninger på den kvenske utfordring. Det er vanskelig og komplekst pluss et tilfelle av høna og egget: For å revitalisere språket trenger man språkbrukere, for å skaffe til veie språkbrukere trenger man å revitalisere språket.

Resten er mer faktabasert idet Zachariassen i sin forutgående halvtime sa noe om oppdraget og organisering av arbeidet, framdriftsplanen samt planen for dialog og forankring. Avslutningsvis utfordret han på dette med involvering og kunnskapsbygging.

Med Sannhetskommisjonens arbeid til grunn har Universitetet i Tromsø fått sju millioner til utredningen, hvor det er verdt å merke seg at senterets arbeid på lengre sikt også kan komme til å inkludere andre nasjonale minoriteter. Altså ut over kvener/norskfinner, skogfinner og samer.

De skal uansett jobbe tett opp mot aktuelle miljøer og får fire sentrale oppgaver. Forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid. Som i sum skal bidra til kunnskapsløft innen så vel offentlig sektor som sivilsamfunnet. Så til økonomien. Zachariassen sa:

– Her sier oppdragsbrevet at det skal planlegges for to ulike aktivitetsnivå. Det første er et årlig budsjett på syv millioner, altså like mye som vi har fått til å utrede. De fleste vet hvor mye man får for syv millioner i dag. Det er et mini minisenter, nesten bare ei postkasse, sa han.

De syv millionene, klargjorde han, er den garanterte bunnlinja. Det blir et senter, den saken er garantert, og alternativ to legger opp til et budsjett med en ukjent faktor x knyttet til aktivitetsnivået. Kort sagt hvor mye syv millioner skal multipliseres med, som Zachariassen sa det.

Langt i fra alle syns det er en god idé med et slikt samlet senter for de tre gruppene med sine ulike hverdager og behov. En ting er i hvert fall sikkert. Skal man lykkes må man jobbe i lag.

– Skal det her senteret bygge på eksisterende kompetansemiljø, må det være en prosess som går begge veier, fastholdt lederen.

Også verdt å merke seg, stadig Zachariassens påminnelse, er at samtlige i den 10 personer store faggruppa er fra UiT, Universitetet i Tromsø.

– Det ser vi, at det kan være uheldig. Men, i forhold til tidsplanen har det vært vurderingen, at det er det klokeste å gjøre, sa han.

I skrivende stund er Zachariassen og dem i fase en av tre. Fra 27. mai i år starter fase to hvor de gjør ferdig utredningen om forsoningsarbeidet. Før de tar fatt på de virkelig vanskelige og problemfylte spørsmålene. Dimensjonering og lokalisering.

Til høsten blir det også høring med kort svarfrist, før man i siste fase innarbeider innspill, har møte med berørte grupper og ferdigstiller utredningen. Med 15. november som frist for endelig oversendelse til Kunnskapsdepartementet.

– Ambisiøst, men vi tror det går likevel, sa lederen, før vi avrunder med tre viktige spørsmål i tiden framover for et Nasjonalt kompetansesenter om fornorskningspolitikk og urett:

Hva er viktige oppgaver? Hvordan kan kvenske kompetansemiljø bidra inn i et slikt senter? Hvordan kan et slikt senter bidra inn i de kvenske kompetansemiljøene?