Hils på Vatne: Vossing, kven, kunstner

Ingebjørg Vatne vet årstallet da tippoldefaren kom over fra Tornedalen. Hun vet til og med hvilken måned det var. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Det bevitnes igjen og igjen: Kvener fins det mange flere av enn man skulle tro, og de fins over hele landet. En av dem Ingebjørg Vatne fra Voss, hun skaper naturnære malerier med dype røtter.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

– Samspillet mellom natur og menneske har alltid opptatt meg, sier Ingebjørg Vatne. Født i Voss, landbrukskommunen og ekstremsportbygda i Vestland fylke. Har kvensk familiebakgrunn fra Hammerfest i Finnmark, i dag bosatt på Nesodden.

Hun er en av fem utvalgte kunstnere i Kvenbiennalen 2025. Stilte med verkene Tunkkiilta, Fra slagghaugene, samt Villimettä, Villskog, akrylmaleri på upreparert lerret.

– Det betyr at jeg har brukt en slags seilduk og malt med veldig vannholdig maling. En villskog. En skog som har fått lov å vokse som den vil, som vi har mye av i Finnmark. Kratt, som likevel er nyttig, for jakt, bærsanking og høsting av skog, sier hun, og lar oss vite familiens kvenske bakgrunn:

– Min tippoldefar med sin unge hustru og en liten baby kom fra Tornedalen i mars 1866. De kom sannsynligvis via Skibotn, og ble hentet i de aksjonene som norske myndigheter måtte sette i verk, fordi det kom så mange akkurat da. De hadde båter og hentet dem til steder i Troms og Finnmark der det var arbeid å få. Mine tippoldeforeldre og familien deres ble fraktet til gruvene i Kåfjord, sier Vatne og bekrefter at det er Kåfjord gruver i Alta, kobberverket som sysselsatte så mange kvener og som har 200-årsjubileum neste år.

– Han står på lønningslistene til Kåfjord gruver allerede i april, så det var rett i arbeid, tilføyer hun. Også kvinner ble dratt inn i drifta, får vi vite.

– Mange kvenkvinner jobbet faktisk med å knuse stein, og så tidlig som 1840 hadde de barnehager der for at kvinnene skulle kunne jobbe.

Senere flyttet familien til Hammerfest, hvor datter nummer fire, Hilda Dahl, ble Ingebjørgs oldemor. Hun fikk 10 barn, den eldste ble født i 1899, het Inga Maria og er kunstnerens farmor. Som 18 fikk hun jobb på kystruta. Datidens hurtigrutevariant til Bergen.

– Der traff hun min farfar, og hun ble i Bergen. Og sånn kom det altså etter hvert kvener også til Voss, sier Vatne, det er bare 10 mil i mellom de to stedene.

– Vi hørte rykter om at kjøkkenet til din oldemor står en spesiell plass?

– Det står på Gjenreisingsmuseet i Hammerfest. Kjøkkenbenken, aluminiumskjeler, grytelokk og annet kjøkkenutstyr ble hentet inn. De hentet også vinduer, dører, paneler og kjøkkenskap fra hennes gjenreisingshus, satt opp like etter krigen, sier Vatne, og bekrefter at hun tok turen innom da hun var nordpå. Til Kåfjord for å se, til Hammerfest for å sitte på oldemorens kjøkkenkrakk. Og det, får vi vite, var en fysisk sak som kjentes både i magen og i sjela.

– Så hvordan var det å bli valgt ut som kvenbiennal-kunstner?

– Veldig fint og spennende å være med på. Finne disse røttene og gå inn i dem på alle vis, den bakgrunnen som er en del av meg.

– Har du mer familie som lurer på hvordan det henger i hop, med det kvenske?

– Ja. Kusiner og tremenninger som er opptatt av det. Vi samarbeider, gir hverandre info vi har funnet.