I Alta øker stoltheten over egen gruvehistorie – og kvener bidro så det holdt

Arrangøren ble belønnet for alt strevet. Folk strømmet til for å være med på familiedagen til 200-årsjubileet for oppstarten av kobberverket i Kåfjord. Fra venstre ser vi Linda Berg, Hege Andersson og Inger Lise Balandin. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Etter datidens forhold var kobberverket i Kåfjord i Alta tidlig ute med bedre behandling av sine arbeidere. Det gjorde at enkeltpersoner og hele familier strømmet til også fra Tornedals-traktene.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

– Det er en historie som griper inn i hele Altas historie. Vi ser ennå mange fysiske spor etter gruvedriften, og mange av dem som i dag bor her i Alta, er etterkommere etter dem som kom hit for å arbeide i kobberverket i Kåfjord.

Det er Inger Lise Balandin sier dette, lederen for familiedags-arrangøren Alta Historielag. Her passer det å nevne at Alta Museum også har samarbeidet tett om opplegg, koordinering og feiringen av hele 200-årsjubileet for Kåfjord kobberverk. Familiedagen ble også holdt i samarbeid med andre i jubileumsgruppa, som Haldde Montessoriskole, Sandfallet Ungdomsskole og Alta kvenske språksenter.

Nå i 2026 er det 200 år siden gruva satte i gang å utvinne grunnstoffet kobber, et stadig viktig og verdifullt metall. På familiedagen møttes folk på Alta bibliotek, hvor det framkom tydelig stolthet og økt bevissthet rundt Nordlysbyens lange gruvehistorie. Om situasjonen for dem som for to århundrer siden flyttet til «Alten» for å ta i et tak, har Balandin dette å si:

Engelske ildsjeler

– Det var nok ikke det naturligste i verden å flytte nordover for å bo og jobbe. Men det vokste likevel fram et gruvesamfunn her oppe, også fordi kobberverket allerede hadde rykte på seg for å stelle rimelig godt med dem som kom. Det viste seg å stemme, etter datidens forhold, og kobberverket satset også på familiene til arbeiderne. De bygde hus til dem, og innførte systemer både for ansettelse og lønn, sier historielagslederen.

– Det var nok noen ildsjeler blant de engelske eierne som jobbet det fram. De gjorde det for å stabilisere samfunnet, så de ikke hele tiden måtte være på jakt etter nye arbeidere.

En annen fordel med å hente opp hele familier, var at arbeiderne gjerne var i lag med dem i helgene, i stedet for ute på fest med hverandre. Hvor det kunne skje både det ene og det andre med konsekvenser for driften dagen derpå.

Grunnet gnisninger i befolkningen mellom de ulike miljøene, ble det bygd hus for kvenene på Kreta, ei stor slette nært sjøen i Kåfjord. Det bodde over 400 stykker der, sier Balandin, som forteller at det etter hvert oppsto rykter om at på Kreta bodde folk så trangt og tett at det ble hygieneproblemer.

Urenslig rykte

Ryktet spredte seg til ei sentral avis fra Tromsø, som selv dro nordover for å rapportere.

– Han fra avisa ble storligen imponert. Det var sant at folk lå tett i husene, men uansett hvor han kom, så var det bare så rent. Så hadde de da også badstua, minner Inger Lise om.

– Mange av etterkommerne har bidratt til utviklingen i Alta, og setter sitt preg på samfunnet den dag i dag. Og den historien, fastholder hun, er man stolt over i Alta.

Når vi spør hva som videre hendte med gruva og folkene, sier Balandin at det etter den første engelske driftsperioden ble et opphold på en del år. Folk måtte likevel ha noe å leve av, så mange av arbeiderne og familiene deres vandret videre. Til Amerika.

– Det er også litt av en historie. Tenk å komme hele veien fra Torneådalen til Kåfjord, den lange veien, og så videre til USA. Litt av en reise de la ut på, sier Balandin.

Men som vi forstår, selv om noen vendte tilbake til Tornedalen og en del utvandret over havet, ble en hel del værende i Alta og fjordene rundt. For å livnære seg som gårdbrukere og mye annet.