«Det er ikke bare konger som er interessante, men også vanlige arbeidsfolk»

I Kautokeino hvor filmskaper Nils Gaup vokste opp, var det liv også i det kvenske språket. Det var nemlig Læstadius-språket, et slags hellig språk. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Den nordiske modellen hvor arbeidere får være med og bestemme, råtner på rot. Advarselen kommer fra Nils Gaup, skaperen av «Sulis 1907», filmen som fanger den dramatiske fødselen til vår modell for et trygt og godt arbeidsliv.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Før visningen av «Sulis 1907» under familiedagen til Kåfjord kobberverk 200 år sist lørdag, holdt filmskaper Nils Gaup foredrag på Aurora kino Alta. Gaup har brukt mye av livet sitt på å ta fram til dels ukjente historier fra Nord-Norge, så etter filmen tok vi en prat med skaperen av filmer som «Veiviseren og «Kautokeino-opprøret.»

Men før intervjuet bød han publikum på et tydelig varsku. Spørsmål rundt hvor den nordiske velferdsmodellen kom fra, var nemlig mye av bakgrunnen for Sulis 1907, den norske historiske dramafilmen fra 2023 med gruveopprøret i Sulitjelma i Nordland i 1907 som bakteppe.

Råtner på rot

– Modellen kom fra arbeidere som kjempet for rettigheter. Som kjempet fram et system hvor arbeidere og fabrikkeiere måtte stille opp og ha møter om lønninger, rettigheter og alt som hører med. De måtte sitte ved et bord og bli enige, det var utgangspunktet, fortalte han en lydhør forsamling før filmvisning.

– Den nordiske modellen er den mest vellykkede modellen i hele verden, og selv om den fortsatt fungerer, så er systemet i ferd med å råtne på rot. Fordi vi vil ha amerikansk system i Norge, et system som allerede har kollapset. Jeg syns det er trist og forferdelig at vi går mot, eller allerede har, et system som allerede har kollapset i det stedet hvor det kommer fra og hvor det funket i mange år. Det var grunnen til at jeg hadde lyst å fortelle historien som ble til filmen Sulis 1907, sa Gaup.

Fikk penger for barn

Filmens sentrale skikkelser er den unge, kvinnelige politiske aktivisten som reiser rundt fra gruve til gruve og agiterer for et system hvor arbeidene får være med å bestemme. Arbeideren Svarta Bjørn er også sentral, hun jobbet i Sulis. En fyr med cowboyhatt og revolver, ridende på hest, kom direkte fra USA for å revolusjonere gruva. Det, sa Gaup, ble et helvete i Sulis. Og så hovedpersonen, en fiktig person:

– Jeg hadde hørt og senere lest om ungene som under nødsår ble fraktet fra Sverige og Finland til Norge. Her ble de auksjonert bort, kjøpt opp av gårder og gruver som trengte arbeidskraft, fortalte Gaup.

– Så selv om historien er sann, så skal det også bli spennende og underholdene, det er min jobb som filmskaper, sa Gaup, som også var tydelig på at Kåfjord gruver, de som fyller 200 år i år, har masse historier som likner veldig.

– Filmen lever sitt liv. Grunnen til at folk vil se den i Finland, Sverige og Danmark hvor den har ligget veldig høyt, tror jeg handler om at nesten ingen har laget filmer om vanlige arbeidsfolk. Det er ikke bare konger som er interessante, men også vanlige arbeidsfolk, sa Gaup.

– Det må være artig at filmen din ble tatt fram her på jubileet for Kåfjord kobberverk 200 år?

– Veldig artig. Men så handler det om nordnorsk kultur, og det er viktig å ta fram den historien vi har. Historier som har forsvunnet med årene fordi vi ikke har lært noe om det på skolen. Unge folk vet ingen ting om det, så da er det viktig å vise at historien vår kan være like spennende som alt det andre som kommer ut på tv og film.

I Kåfjord gruver jobbet det hundrevis av folk og familier med kvensk opprinnelse, fra Tornedalstraktene. Samene lærte man alltids litt om på skolen, vi spør om Gaup lærte noe om kvenene da han gikk på skole?

Levende i Kauto

– Nei, ikke på skolen. Absolutt ikke. Men det ble snakket hjemme, fordi kvensk var et hellig språk, kan du si, og mange i Kautokeino kunne kvensk fordi mange som som kom innom og holdt prediken snakket det språket. Det var et Læstadius-språk, forklarer filmskaperen.

– Språket var veldig levende da jeg vokste opp, og jeg kan fortsatt litt. Men på skolen lærte vi ingenting, noe som er veldig merkelig, sier Gaup, som spanderer et minne fra tiden da han lærte om film og oppholdt seg bak scenen under produksjonen av «Havlandet» fra 1985.

– Jeg visste at det handlet om kvensk kultur, men det visste ikke regissørene og jeg tror ingen av de andre heller. At det egentlig var en kvensk historie, om en gutt som kommer over fra Finland til Norge. Sånn var det den gang, veldig lite om kvensk kultur, og det er veldig leit.

– Men det snur nå?

En del av oss

– Ja. Det har allerede snudd, og det er kjempebra. Takket være alle dem som har kjempet for det. Som skriver om det, lager musikk om det, tar det kvenske fram kulturelt og politisk. Som får det på agendaen. Og jeg vil tro at det kommer til å vokse enda mye mer.

– Vil vi få se en film fra deg som har med det kvenske å gjøre?

– Jeg vil tro det. Det er vanskelig å lage film fra i Finnmark uten at kvensk kultur kommer inn. For det er en veldig stor del av vår kultur, oppsummerer Nils Gaup.