Åsa Nyström er biskop i Den svenske kirken. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen]

 

Det gjorde godt å få gi en så klar og ektefølt arbeidsstue-unnskyldning på vegne av den svenske kirken. Det sier biskopen vi snakket med etter møtet i Kihlangi.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

I høst har den svenske kirken bedt om unnskyldning for sin rolle i arbeidsstuenes virksomhet i Norrbotten og til dels Vesterbotten. Folkemøtene fant sted i Karesuando, Kihlangi, Tärendö og Karungi. Vi var til stede i Kihlangi i september.

Der inviterte kirken inn mennesker som enten selv opplevde arbeidsstuene, eller deres etterkommere. Også andre interesserte var velkomne. Åsa Nyström er biskop i den svenske kirken i Luelå stift, og sammen med stiftsadjunkt Ritavaelsa Seppälä leste hun opp et brev foran publikum i Kihlangi.

Brevet, og de fire samlingene, er ledd i kirkens «Askel sovinthoon – steg for forsoning.» Her et lite utdrag fra brevet:

«Med detta brev vill vi uttrycka vår ursäkt för att kyrkan svek dig som for illa under din vistelse på arbetsstugan. Genom ursäkten önskar vi också att hedra minnet av dem som drabbats men som inte finns kvar i livet.»

Etterpå fikk vi Nyströms reaksjon på oppgaven hun nettopp hadde utført, foran drøyt 100 tilskuere i den vesle nord-svenske byen.

Askel sovinthoon – Steg for forsoning.

– Det kjentes godt at vi som kirke får gi vår unnskyldning til dem som hadde det ille i arbeidsstuene. Skrive ned at vi vet at systemet var urettferdig, og at mange hadde det ille. Sette ord på det og gi vår unnskyldning, sier Nyström.

– Dere leste opp brevet også på meänkieli?

– Ja, og med brevet ville vi erkjenne at hele systemet med arbeidsstuene var feil. At de var en del av forsvenskningsprosessen og et overgrep mot de barna som havnet der, sier hun.

Her ser vi stiftsadjunkt Ritavaelsa Seppälä idet også hun leser fra brevet fra kirken foran tilhørere i Kihlangi. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

Nyström forklarer at det riktig nok fantes forstandere som opptrådte mildere, og at en del barn hadde det bra. Men svært, svært mange hadde det trasig og ensomt, og brevet er altså kirkens spesifikke unnskyldning til dem. Vi nevner for biskopen at mange kvener her hjemme lengter etter en tilsvarende unnskyldning fra den norske kirken. Noe hun åpenbart er kjent med. Men, det er et viktig men:

– Det er ulike prosesser. For oss var det veldig viktig å gjøre dette akkurat nå, å si forlåt til dem som fortsatt lever og som opplevde arbeidsstuene. Det var en særskilt unnskyldning presis til dem, men videre er det en lang prosess.

– Som består i?

– Som består i å jobbe videre med forsoning for hele det tornedalske lantalaiset og kvenske folket. Vi har gjort dette steget nå, så jobber vi på med helheten i fortsettelsen. Med språket, kulturen og synliggjøring av hele historien.

– Så det er ikke over med dette?

– Nei nei. Dette er et delsteg, presis for det som gjelder arbeidsstuene, sier biskopen.

Til den videre jobben, tar vi med, har de ei arbeidsgruppe som består av folk fra den svenske kirken, samt fra Svenske tornedalingers riksforbund og deres ungdomsorganisasjon Met Nuoret.

– Et samarbeid?

– Ja. Den svenske regjeringen og myndighetene har gjort alt for mye over folket. Det vil ikke vi gjøre, vi vil gjøre det sammen med folket, oppsummerer biskop Åsa Nyström.