Ingen kvensk musiker, men en musiker som er kvensk

Kristoffer Almås mellom sjarmerende trehus i Sjøgato i hjembyen Mosjøen. (Kuva: Simon Almås)

 

Bak Kristoffer Almås ligger fortellinger om røtter og språk han aldri hørte, og ei bestemor som aldri snakket om det.

 

Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no

 

Musiker, matfar til en krøllete hund, festivalsjef for Festspillene på Helgeland, vefsning og kven. Dette er noe av det som beskriver Kristoffer Almås, en mann som de siste årene har utforsket sine røtter og lært mye nytt om sitt opphav.

– Slektsgranskningen er et resultat av mye dødtid på hotellrom, ler han.

Han vokste opp i Mosjøen i Vefsn kommune, men har i mange år bodd og jobbet i Oslo. Avstanden til hjembyen var noe av det som vekket hans ønske om å forstå hvor han kommer fra.

– Som utflyttet nordlending føler jeg også på en evig søken hjemover, slik mange utflyttere gjør, forklarer han.

Jakten på røttene

Sammen med faren og sine søsken har Almås gravd seg bakover i slekta. På farssiden har de funnet både kvenske og samiske aner.

– Min bestemor på farssiden, Maria, var fra Alta. Vi vet egentlig lite om henne, og hun snakket aldri med oss om det kvenske eller samiske, noe som kanskje ikke var så uvanlig.

Maria var rundt 19 år da hun forlot Alta i 1940, etter at krigen brøt ut.

– Hun la Alta bak seg og dro sørover, og vi vet ikke om hun noen gang forholdt seg til sitt kvenske eller samiske opphav. Kanskje var det på grunn av fornorskningen, eller den mistenkeliggjøringen som fantes mot det kvenske rundt første verdenskrig.

«Kjelkepredikanten»

Almås vet derimot en del om Marias bestefar, altså sin tippoldefar. Han het Gustav Fridtjof Lund, og var kjent som «kjelkepredikanten», siden han dro med seg bøker og utstyr på en kjelke på sine reiser.

Tippoldefar Lund vokste opp hos sine besteforeldre, som snakket kvensk, men som syvåring ble han satt i en fosterfamilie hvor samisk ble brukt.

– Jeg tror også at bestemors far, Ferdinand, snakket flere språk. Tippoldefar lagde et samiskspråklig blad, og oldefar hjalp til med det. Men vi vet ikke om bestemor forholdt seg til noe av dette.

Etter hvert tok Almås sin far opp kontakt med slektninger i Alta, som kunne fortelle litt mer om Maria.

– De fortalte at da hun flyttet sørover, var hun lei, og ferdig med livet i Finnmark. Men etter krigen flyttet hun og bestefar faktisk tilbake til Alta, før de noen år senere slo seg ned på Helgeland.

En musiker som er kvensk

– Jeg synes det er spennende å finne mine kvenske aner, men jeg må også forstå hva det betyr for meg, sier Almås.

Han reflekterer mye over hvordan kunnskapen om slekta påvirker ham, både som menneske og som kunstner.

– Er dette noe som føles naturlig for meg å ta hevd på? Det er viktig for meg å tilnærme meg dette med stor respekt, og det må føles riktig og naturlig.

Han forklarer at det å nærme seg det kvenske og samiske er forbundet med en frykt, en slags berøringsangst.

– Jeg vil ikke være kvensk musiker, men en musiker som er kvensk. Jeg har mye ærefrykt rundt dette, sier han.

Han understreker at han på ingen måte ønsker å bruke sitt opphav til å få innpass i en minoritetsgruppe i kunsten, samtidig som at han ikke vil legge skjul på hvor han stammer fra.

Han beskriver seg selv som et resultat av «tre stammers møte», med røtter som hovedsakelig strekker seg til tre nordligste fylkene, og videre inn i Nord-Sverige og Nord-Finland.

– Selv om jeg ikke har visst om det kvenske i meg hele livet, har det likevel alltid vært der. Det er en del av meg og har vært med på å forme meg, forteller han.

Å lete i arkiver som ikke finnes

Å forske i slekta i Finnmark har også vist seg vanskelig. Bestemorens fødested var Korsfjorden utenfor Alta, men der stopper sporene om hennes barndom og ungdom.

– Vi finner lite dokumentasjon om hennes ungdomstid, for eksempel hvor hun gikk på skole, og tror at mange kilder kan ha gått tapt da Finnmark ble brent ned under krigen, sier Almås, og tilføyer:

– Det er frustrerende å lete etter spor som trolig ikke lenger fins.

En arv å forstå

For Almås handler den nye kunnskapen nå om å finne ut hva denne arven betyr i praksis.

– Objektivt forstår jeg hva det betyr å være kven, men det er vanskeligere å vite hva det betyr for meg personlig. Hva betyr det egentlig å kalle meg selv kvensk, hva ligger i det, og hvordan kan det påvirke livet mitt?

Han var rundt 25 år da han først fikk nyss om sine kvenske aner.

– På det tidspunktet kjente jeg lite til det kvenske og hva det innebar. Nå prøver jeg å finne ut av det, med ydmykhet og respekt.

 

Bygger broer gjennom musikk: – Håper dette blir en årlig affære