Ingeniøren Daleng bygde sjøboder – takker Paulaharju og sambygdinger

To somre og til sammen to tusen timer. Resultatet ble to nye gamle fortidsminner, på stedet hvor de sto før i tiden. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

«Alt gammelt har en gang vært nytt.» Påminnelsen kommer fra Jan Daleng, som la ned et drøyt årsverk i gjenskaping av to sjøboder ved Børselv. Allerede, sier Daleng, er ny-gammelnaustene i ferd med å bli værbitte og grå.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Vi møtte Jan Daleng i Hestnesfjæra, rundt fire kilometer vest for Børselv. Mer presist, vi møtte ham på Kajalaatas, Sjåsletta.

– Folketellerne beskrev området ved navnet «Sjåsletten.» Her var det ei slette som passet fint for å bygge redskapsnaust, rundt tjue, tredve meter fra flomålet, og her kom de inn med båtene og her var det masse flathjeller hvor de tørket fisk som de leverte, sier Jan Daleng, pensjonert ingeniør og superveteran innenfor det kvenske.

Fra gammelt av var det rundt åtte bygninger her, lar han oss vite, det inkluderer torvgammen «Hotell Hestnes» og et litt finere, tømret bygg med peis og pipe som ble brukt til overnatting under fiske.

Her har Daleng gjenreist to av bodene, små bygg hvor man fra gammelt oppbevarte fiskeredskap mellom sjøslagene. Boder på stedet gjorde at de slapp å trekke utstyret til og fra hjemgårdene i selve bygda. Alle bilder fra gammelt av fra Kajalaata viser at folket holdt på med noe, egne line, prikkeverte fisk og mye annet sjørettet.

Naustene er bygd autentisk likt det som var her i gamle dager, fra ei tid da denne fjæra også hadde fiskehjeller og vinsj for å hanskes med båtene.

– Her har vi rekonstruert og gjenskapt to redskapssjåer som børselvfolket brukte når de fisket i fjorden. Vi har også samlet en del utstyr som bygdefolket har donert til prosjektet, sier Daleng.

– Det er mange som har bidratt da de hørte om prosjektet, og folk ga av sine eldre slektningers utstyr, bekrefter han og omtaler givergleden som helt fantastisk.

Av donert redskap nevner han gamle garn og liner, tønner, høtter og alt som trengtes til fisket.

– Flottører, anker og dregg, øsekar og tauverk og juksaustyr. Til og med makkgreip, som de brukte for å få tak i fjæramark til lineagn. Alt som fantes på tidlig nittenhundretall, og som antakeligvis ble flittig brukt den gangen, sier Daleng.

– Det er inni byggene, men hvordan visste du hvordan selve bygget var, på den tiden?

– Det var en folkelivsgransker som reiste rundt i Ruija og som var her på 1920-1930 tallet. Han het Samuli Paulaharju. Han intervjuet folk, tok bilder og laget også håndskisser. Han var flink til å tegne, og dokumenterte det som var.

– Han ble viktig i arbeidet?

– Ja. Jeg har brukt hans bilder og beskrivelser, og hadde det ikke vært for hans dokumentasjon så ville det vært nokså håpløst å gjenskape dem, sier Daleng, kjent som en nær utrettelig kvensk ildsjel som i år ble hedret med Norske kveners forbund sin hederspris.

«Denne utmerkelsen stråler aller sterkest. Øverst på premiehylla», sa leder Kristin Mellem da prisen ble bekjentgjort på NKFs landmøte i april i år.

– Sjåene er innredet sånn som vi tror det var i gamle dager, sier den nevenyttige karen, som fikk støtte fra Kulturrådet til byggene. Flere somre har gått med, og Jan anslår å ha brukt rundt tusen timer på hver sjå.

– Hvordan visste du hvor store sjåene skulle bli?

– På bildene henger det litt utstyr på veggen, på ett av dem blant annet en komag. Ut fra den regnet jeg ut hvor høy døråpningen var, det samme med lengde og bredde og høyde opp til taket.

– Du måtte være kreativ?

– Ja da. Måtte være litt ingeniør, og det har jeg jo vært i yrket mitt, så det var en enkel oppgave, sier han.

– Var det et artig arbeid, å rekonstruere sjåene?

– Veldig. Og det som var ekstra artig, var at når folk skjønte at her blir det et lite minimuseum, så kom de med utstyr som de hadde hjemme på sine gårder etter sine gamle.

Døråpningen er lav etter moderne målestokk. Rundt 1 meter og 40 centimeter. Daleng peker på en interessant detalj i Paulaharjus bilder.

– Dørstokkene er nokså nedslitt. Det viser at sjåene, på det tidspunkt da han tok bildene, antakelig var mellom 50 og 100 år gamle, sier han, og smiler over kommentarer han fikk under byggingen. «Ja, men de ser jo nye ut.»

– Ja, svarte jeg da, for en gang var jo dem som er på bildene også nye. Alt har vært nytt en gang. Men allerede har sjåene falmet en god del, blitt værslitt og grå liksom dem som sees på bildene, tilføyer han.

Vanlig handelsvare, altså trelast fra byggvarebutikk, ble for fint og dessuten lite autentisk, så Daleng investerte i kjedesagbruk før han gikk løs på furu kjøpt rund fra Karasjok.

– Alt er håndsaget, håndøkset og laget for hånd, sier han om denne vesentlige delen av tidsbruken.

– Du har en båt liggende her også?

– Ja. Min gode kompis Alf Einar Hansen, hans fru oppdaget plutselig at noen i Langfjordbotn skulle kvitte seg med en gammel nordlandsbåt, så han ringte til meg. Den må vi få tak i, sa jeg, fordi på bildene ser man at det ligger en sånn gammel båt ved sjåene.

– Nordlandsbåten ligger hvelvet, for de brukte de gamle utrangerte båtene også som lager, så det passet veldig bra. Alf Einar for til Langfjordbotn for å hente båten, før vi fraktet den hit, minnes Jan Daleng.