Bakir Ahmethodzic

De pakker sammen, igjen. Hvor de skal denne gangen, vet de ikke ennå. De finner nok et sted, det gjør de alltid. Han setter seg ned på huk og binder den siste sekken med klærne sine. Hun ser på ham mens hun bretter egne klær, lurer på hvordan han klarer å være så rolig. Det irriterer henne.
Hun slipper det hun har i hendene og lar tårene strømme. Han hever blikket, registrerer at hun gråter, men fortsetter med sitt. Hun tørker vekk tårene, tar opp klærne og begynner å brette igjen. Så kommer tårene igjen, hun klarer ikke å holde dem igjen. Han reiser seg opp, irritert, hever stemmen og ber henne om å slutte med gråten.

Det virket. Hun roet seg ned. Han kjenner selv klumpen i halsen og strever med å holde igjen tårene. Så går han bort til henne, legger hånden på skulderen hennes og beklager reaksjonen sin. Selvfølgelig måtte hun få lov til å reagere. Han forsikrer om at dette er siste gangen de må flytte. Nå har han snart tjent nok til å kjøpe en egen jordlapp, deres egen bit av verden hvor han kunne bygge dem et hus. Hånden hans kjennes tung på skulderen hennes i det den sklir av. Hun tror på ham og hans håp om en bedre fremtid i det nye århundret.

Snøen daler ned. Vinteren er raskt ute i år. Hun ser oppgitt mot vinterens overraskelsesangrep. Han kommer inn, rister av seg snøen og ser på henne. Hun føler seg som vekket opp av en drøm. Det irriterer henne at han smiler. Middagen er klar, så hun begynner å gjøre alt klart til servering. Hun nærmest slår skålen ned mot bordet foran ham, slik at han lett kan se at hun er irritert, men han smiler fortsatt likevel.

Hun ser hånlig på ham og spør om hvorfor han gjør det, hvorfor han smiler når han ser at hun er irritert. Han reiser seg opp, går bort til henne og forteller at det nå er slutt, slutt på flyttingen. Han har spart opp beløpet de trenger til å kjøpe den lille jordlappen de hadde sett på noen måneder tidligere. De kan endelig starte et nytt og bedre liv. Hun kaster armene rundt ham, tårene fosser frem. Det er gledes tårer denne gang. Hun kjenner at hun skammer seg over alle gangene som hun har tvilt på ham. Så smiler hun også, trykker ham hardt mot brystet, og ord blir helt unødvendige.
Allerede neste dag møter han hos jordeieren og meddeler, med en stor glede i stemmen, at han har kommet for å kjøpe jorda han hadde kikket på sist gang han var der. Han forventet at eieren også skulle vise glede, for snart kunne han få solgt det jordstykket han så gjerne ville selge.

Han tråkker gjennom snøen som dekker den kalde jorda, og veien føles lengre enn tidligere, men det er like greit, for han gruer seg til å fortelle henne at det ikke blir noen egen jord, at det ikke blir noen husbygging. Han vet at hun kommer til å bli knust. Hvordan skulle han forklare dette, tenker han, dette nye som gjør at drømmene deres nå er blitt knust.

Når han endelig er fremme, løper hun ut mot ham, smilende og forventningsfull. Så stopper hun opp. Hun ser ansiktsuttrykket hans, hun ser tårene i øynene hans. De siste få skrittene mot ham tar hun med ro, stiller seg foran ham og legger de varme hendene sine mot hans iskalde kinn. Han åpner munnen for å ytre en av de forklaringene han hadde øvd på, men hun rister på hodet og smiler trøstende, og han skjønner at forklaringen er unødvendig. De står og ser trøstende på hverandre. Imens prøver han selv å forstå ordet som hadde blitt fortalt ham. Jordsalgsloven.

Tämä noveli voitti 3. palkinon Ruijan Kaijun novelikonkurransissa 2014 • Denne novellen vant 3. pris i novellekonkurransen til Ruijan Kaiku 2014

 

Ruijan Kaiku har nå en ny fortellerkonkurranse. Innleveringsfristen er 31. mars.