Karin og Fanny søker unge kvener: – Vi har så mye felles

Møt Met Nuoret. Karin Keisu (til venstre) er leder og Fanny Eriksson er styreleder. Faktisk har de hele åtte andre unge ildsjeler med seg bare i styre og stell i dette svenske ungdomsforbundet for tornedalinger, kvener og lantalaiset. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Etter sorg og språktap må man se framover. Det er en jobb for Kvenungdommen, dem som i Sverige heter Met Nuoret.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

– Dagen handlet mye om forsvenskning og urett, men hadde også et programpunkt som rettet seg mer mot samtiden og framtiden. Det handlet mye om hva vi som  yngre generasjon gjør, sier leder Karin Keisu og styreleder Fanny Eriksson fra Met Nuoret. Ungdomsforbundet for tornedalinger, kväner og lantalaiset i Sverige.

– Vi har naturligvis arven med oss, med sorg og språktap, men hva gjør man nå, for å kjempe tilbake språket og kulturen? Det er også viktig, og det forsøkte vi å si noe om, sier Keisu og Eriksson.

En hovedaktør

Vi møtte dem i september i år i Tornedalen, mer presist i Kihlangi fire mil nord for Pajala. Der var Met Nuoret til stede under «Askel sovinthoon, steg for forsoning.» Et samarbeid mellom Svenske Tornedalingers Riksforbund og den svenske kirken, fordi kirken ønsker å si förlåt, unnskyld for sin rolle som en av hovedaktørene bak de uverdige arbeidsstuene. Met Nuoret deltok selv i panelsamtalen, foruten at de som medarrangør planla hele panelet og inviterte inn unge og inspirerende personer som anses å gjøre en viktig innsats for å bevare språket og kulturen for kommende generasjoner av tornedalinger, kvener og lantalaiset.

– Det var en kjempefin dag, med panelsamtale, taler, foredrag, musikk og mye annet, bekrefter Keisu og Eriksson. De viser spesielt til foredraget med universitetslektor Curt Persson fra Luleå.

Kortskalle?

Her må vi ta med at de svenske arbeids- eller dagstuene fungerte som et slags internat. Målet var å forenkle skolegangen for barn som hadde lange avstander til skolen, samt ordne med skole også for de fattigste barna. I Norrbotten fantes det 21 arbeidsstuer i perioden 1903 til 1954, totalt var 5500 barn internert.

Men, som Curt Persson var inne på, når vi satt i salen og hørte ord som «historiske overgrep», «forsvenskning», «barn som arbeidskraft» og «skallemåling» – inkludert begreper som langskalle versus kortskalle – vet vi at det neppe var en dans på roser for de små norrbotningene.

Ung sisu

Heldigvis slapp Karin og Fanny å oppleve dette selv, men bærer likevel historien i seg som felles minoritetsarv. Karin er født og oppvokst i Juoksengi, jobber som kunstner og ble med i Met Nuoret i 2022. Hennes valgspråk er å ta vare på den sisu som alle tornedalinger bærer på, og med den kraften skape en framtid der de har en selvsagt plass ved bordet.

Fanny er fra Juoksengi og har sittet i styret siden 2021. Til daglig studerer hun til bachelor i biologi i Tromsø ved UiT – Norges arktiske universitet. På fritiden er hun en meget habil skikjører, og det var kjærligheten til hjembygda og røttene som førte henne inn i Met Nuoret. Over 100 tilhørere fulgte med da de hadde ordet i Kihlangi.

– Vi forsøkte å bidra med et blikk framover, for et mer håpefullt syn på framtiden. Vi håper det bidrar til at vi kommer lengre i forsoningsprosessen, bekrefter de to Met Nuoret-kvinnene.

Mer enn geografi

Hvis du er fra Kvenungdommen og leser dette, så tar vi med et klart ønske fra Fanny og Karin:

– Vi har så mye felles, med språket og kulturen. Så vi skulle gjerne samarbeidet enda mer over grensen, med kvenene. Det håper vi på, sier de.

Noe annet som er skummelt likt mellom dem og oss, er at verken Fanny eller Karin skjønte at de tilhørte en minoritet da de var yngre. De visste at de var tornedalinger, men trodde at det var geografisk koblet. Presis som at en skåning bor i Skåne.

Men, å være en tornedaling handler om så mye mer. Det er også en minoritets- og kulturterm.