«Narrativet bygger på en misforstått idé om at minoritetspolitikk er et nullsumspill – en tro på at dersom samene får færre rettigheter, så får kvenene mer. Sannheten er stikk motsatt», skriver kronikkforfatteren. (Foto: Arne Hauge)
«De som ønsker å stoppe en slik allianse, kommer aldri til å vinne frem», skriver Eskild Johansen i denne kronikken. Johansen er medlem i Tromsø kvenforening – Tromssan kvääniseura og tidligere nestleder i Kvääninuoret – Kvenungdommen.
På landsmøtet til Norske kveners forbund i april i år sto bevegelsen foran et veivalg vi har måttet ta med jevne mellomrom: Hvilket forhold skal kvenbevegelsen egentlig ha til vårt samiske søsterfolk?
Svaret bør egentlig være enkelt. Realiteten er nemlig at våre forfedre tok dette valget for flere hundre år siden. Da de kvenske innvandrerne kom trekkende og bosatte seg i de samiske fjordene i Nord-Troms og Finnmark, ble de møtt med åpne armer.
Sammen skapte kvenske innvandrere og etablerte sjøsamiske familier et unikt, fleretnisk fellesskap. Vi delte kunnskap om fiske og jordbruk, vi lærte av hverandres språk, og vi knyttet bånd på tvers av kulturer. Det er dette mangfoldige fellesskapet de aller fleste av oss er etterkommere av i dag.
Påstanden om at det skal eksistere en iboende konflikt eller en uoverstigelig interessemotsetning mellom kvener og samer, er en konstruksjon. Det er et falskt narrativ som i stor grad er forsøkt skapt og forsterket de siste 30 årene.
Dette narrativet bygger på en misforstått idé om at minoritetspolitikk er et nullsumspill – en tro på at dersom samene får færre rettigheter, så får kvenene mer. Sannheten er snarere stikk motsatt.
Historien viser oss at det tålmodige og harde samiske rettighetsarbeidet har brøytet vei i snøen for oss andre. Deres kamp mot statlig assimilering har vært en helt avgjørende forutsetning for at også vi kvener etter hvert har fått anerkjennelse, rettigheter og støtte til å ta vare på vårt eget språk og våre egne kulturelle uttrykk. Minoriteter styrkes ikke ved å bryte hverandre ned, men ved å bygge hverandre opp.
Dagens virkelighet reflekterer også denne felles historien. De fleste kvener i dag kommer fra familier med både kvenske og samiske slekter. Vår identitet er ikke et enten-eller, men et både-og.
Derfor er også konklusjonen etter landsmøtet så tydelig: Vi er rett og slett for mange som ønsker at kvenene og samene skal stå sammen om å bygge et sterkt, flerkulturelt og fleretnisk landskap i nord.
De kreftene som forsøker å rive oss fra hverandre, og som ønsker å gjøre kvenbevegelsen til et redskap mot samiske rettigheter, vil aldri lykkes. Til det er historien vår for sammenvevd, og fremtiden vår for avhengig av hverandre.
