KVENER SOM OPPDAGET NYTT LAND: SØREN JOHANNESSEN, DEL 2

Portrett av Søren Johannessen (Foto tilhørende Tromsø Skipperforening). Livet i isen var hardt for folk og utstyr. Det andre bildet er av dampskipet Express etter at det gikk på grunn. (Foto: Fra «Deutsche Weideverk -» )

 

Tredje artikkel om kvener som oppdaget nytt land og arbeidet i vitenskapens tjeneste. Del 2 av historien om Søren Johannessen.

 

Kjell-G. Kjær

 

Med Nordenskiöld til Grønland

Søren Johannessen kom hjem i 1883 etter tjeneste hos oligarken Alexander Sibirjakov. Samtidig planla Adolf Nordenskiöld en ekspedisjon til Grønland med dampskipet Sofie.

Nordenskiöld skrev til kvenen Isak Isaksen og tilbød han jobben som kaptein på ekspedisjonsskipet Sofie. Nordenskiöld hadde kjent Isak Isaksen gjennom flere år og de hadde utviklet et vennskap (omtales i en senere artikkel.)

Isaksen avslo tilbudet fordi han hadde utrustet sitt fartøy for Ishavet. Isaksen la ikke skjul på at han syntes at Nordenskiöld burde ha kontaktet han mye tidligere, og at polarforskeren kommer, som alltid, i siste liten.

Les del 1 av denne artikkelen her: Kvener som oppdaget nytt land og arbeidet i vitenskapens tjeneste – Søren Johannessen

Da sendte Nordenskiöld følgende telegram: «Skaff meg tre dyktige Menn!».

En av de tre som Isaksen anbefalte og som var «edruelig, flink, anbefales» var Søren Johannessen.

Kapteinen på Sofie ble svensken Nilsson. Søren Johannesen mønstret på som styrmann. Han forlangte samme betaling som broren Hans Christian hadde hatt som kaptein på Lena.

De to andre var Søren Kræmer og Rasmus Sevaldsen, henholdsvis matros og islos.

Ekspedisjonen gikk til Vest-Grønland, hvor to skotske hvalfangere hadde lagt ut depot.

Dette var en pionerreise, en ekspedisjon 20 år før nordmenn begynte å utforske og drive fangst på Grønland.

En del av oppdraget gikk ut på at Adolf Nordenskiöld, Søren Johannessen sammen med samene Lars Tuorda og Anders Rossa, en svensk matros, Søren Kræmer og Rasmus Sevaldsen skulle forsøke å krysse Grønland på ski. Dette skjedde fem år før Nansen med følge i 1888 gjennomførte bragden med å gå på ski over Grønland.

Ekspedisjonen til Nordenskiöld i 1883 om å krysse innlandsisen på ski, lyktes ikke. Men den fikk stor betydning for Nansens ekspedisjon fem år senere. Nansen hadde en mengde spørsmål til Nordenskiöld: Var det smart å ta med samer på ekspedisjonen? Hvilken type soveposer brukte de? Andre spørsmål var om teltduk, klær, utrustninger og sleder.

Anna

Etter ekspedisjonen med Sofie til Grønland, ble Søren skipper på ishavsjakta Anna som tilhørte firma Andreas Aagaard i Tromsø.

Anna var på 60 fot (20 m) og var bygget i Sunnhordland i 1869. Første turen gikk til Vest-Spitsbergen. Her tok Søren Johannessen opp mannskapet fra den forliste skuta Forsøget av Hammerfest.

I 1894 kjøpte Søren Anna av Aagaard. Siden Søren bodde på et sted som het Hungeren i Tromsdalen, fikk Anna på folkemunnen navnet Hunger-Anna. Søren døpte derfor skuta si om til Is-Anna. Skipper på Is-Anna var eldste broren Edvard. Søren eide også en periode Cecilie Malene som hadde vært starten på hans skipperkarriere.

Mens Is-Anna ble drevet av broren og senere av andre skippere, var Søren islos på forskjellige utenlandske fartøyer.

Anna ble senere overtatt av Søren sin sønn Kristian. Han drev Ishavet med Is-Anna i flere år. Den kom i brann på Trondheimsfjorden i 1920 og sank.

Islos for flere nasjoner

Søren Johannessen snakket tysk, engelsk og russisk. Han hadde ry som dyktig navigatør i is, ikke bare som skipper på egen skute, men fra tiden i Russland og med Nordenskiöld til Grønland. Søren fikk derfor flere oppdrag som islos for skip som skulle til Ishavet.

I 1886 var han islos på den franske dampyachten Belleda som førte en jaktekspedisjon til Svalbard. I 1897 var han islos på Express som tilhørte Vesteraalens Dampskibsselskab og som var chartret av tyskeren Theodor Lerner for å etterse depotene til polfareren S. Andree. Året etter var han islos med det tyske dampskipet Helgoland med Lerner som ekspedisjonsleder til Bjørnøya og Svalbard. I 1899 var Søren islos på det svenske fartøyet Rurik og den russiske isbryteren Ledekol som var chartret av Den svensk-russiske gradmålingsekspedisjon som hadde som hovedoppgave å avklare om lengdegradene på vår planet var riktig avsatt på kartet.

Søren Johannessens siste polarekspedisjon

Sommeren 1900 kom den tyske greven Otto von Zedlitz sammen med jaktkammeratene Arthur Berger og J. Roth til Tromsø. De hadde leid dampskipet Express for en jaktekspedisjon til Svalbard. Express var et passasjerskip på 70 fot (23 m) som tilhørte Vesteraalens Dampskibsselskab og ble ført av Søren Johannessen.

Proviant, varer, våpen og ammunisjon var sent i forveien til dampskipsekspeditør Wilhelm Mack. Jaktlaget kom til Tromsø med dampskipet Røst, og ble straks vist inn på lageret for å forvisse seg om alle varene var kommet trygt fram.

Alt var på plass: 36 flasker whisky, 12 flasker konjakk, seks flasker rom, seks flasker arak, fire flasker magenbitter, 160 flasker vin og 100 literflasker øl. Turen skulle tross alt vare i nesten to måneder. Provianten, våpen og ammunisjon var også på plass.

Foruten Søren Johannessen og et mannskap på 12 var skipperens sønn Kristian på 13 år og familiehunden Lady med.

Jegerne likte dampskipet som hadde en romslig salong og komfortable møbler. Det var god plass om bord.

Den 1. juni 1900 dampet Express ut Tromsøysundet. De dro først til hvalstasjonen på Skorøya for at jegerne kunne få se hvaler, verdens største vilt bli trukket opp på flenseplanet.

Deretter ble kursen satt for Svalbard.

Jegerne fortalt at de ved 12-tiden den 15 juni satt og spiste lunsj: «Plutselig hørte vi raske skritt over oss på dekket. Det var vår kjekke Johannessen som kom ned trappa og sa uten noen form for tullprat, men kort og konsist: Kvitbjørn! Så forsvant han. Vi så på hverandre, og for et øyeblikk trodde vi det var en spøk, men vi kom oss fort i klærne».

Jegerne sprang opp på brua til Johannessen som pekte mot land. «Vi kom oss ut på dekket og stirret som om øynene skulle komme ut av hodet i den retningen skipperen hadde pekt. Det var ikke en bjørn, men to bjørner»!

Jegerne ble rodd i land og Johannessen ledet en lett springmarsj med huket gange. En av jegerne skrev: «Foran meg stod bjørnene. Det var et praktfullt og intenst øyeblikk som jeg aldri har opplevd i mitt lange jaktliv. Dette var ikke isbjørner som jeg hadde sett bak gitter i dyreparker».

Grev Zedlitz dro Remington-riflen varsom fram og skjøt den ene bjørnen. Den andre forsvant.

Kvelden ble avsluttet med whisky i glassene og samtaler i salongen til langt på natt.

Noen dager senere ble et voldsomt uvær. Express lå da innestengt av drivis i Forlandsundet. Da været la seg, ble det fyrt opp under stimkjelen. Da motoren startet, traff propellen en issvull og propellakslingen knakk. Express hadde med reservepropell, men at akslingen knakk var ingen forberedt på.

Søren fikk buksert Ekspress inn på en grunne. Maskinisten som gikk under navnet Doktor Hans fikk smidd propell til akslingen. For å få propellen på plass gikk Søren Johannessen selv ut i vannet. Han stod i isvann mens propellakslingen ble firt ned. I jubileumsboka til Tromsø Skipperforening står det: «Under reparasjonsarbeidet som delvis måtte foretas med armene og brystet i det iskolde vann, fikk Johannessen en knekk som han senere aldri overvant».

Mens arbeidet med propellen pågikk, dro jegerne ut på jakt sammen med et par av mannskapet. De skjøt både sel og isbjørn.

Straks propellakslingen var på plass, førte Søren Express inn Adventbukta fort å ta inn kull. Her lå det tyske turistskipet Augusta Victoria. Jaktlaget gikk om bord i turistdamperen slik at Johannessen kunne returnere til Tromsø for å få medisinsk behandling.

Dette ble Johannessens siste polarekspedisjon. Han var da 49 år gammel.

To år senere (1902) ga jaktlaget ut ei bok om ekspedisjonen med Express og Søren Johannessen. Den het Deutsches Weideverk unter der Mittnachtsonne.

Da Søren Johannessen døde i mars 1914 skrev Tromsposten: «Med Søren Johannessen, Hungeren som fredag avgikk med døden er atter en av de gamle sønner av John Adrian Johannessen, alle sammen vide bekjente ishavsfarere, gått bort».