Kai Petter Johansen. (Arkiivikuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Hvis han skulle bestemt, og sagt ja eller nei til kvensk urfolksstatus i dag, hva ville den tidligere kvenlederen sagt? Her er svaret.

 

Frank Halvorsen | Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Spørsmålet om urfolksstatus var oppe i forbundet flere ganger, og har i grunnen vært det gjennom flere år.

Det sier tidligere leder av Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto, Kai Petter Johansen, som i dag er ordfører for Sosialistisk venstreparti i Kvænangen kommune, til Ruijan radio.

Dette i forbindelse med Kristian Johnsens utspill om at tiden er moden for at kvenene går for urfolksstatus.

Les også: Lokalhistoriker vil ha debatt: – Kvener er urfolk i Norge

Johansen sier han har forståelse for at spørsmålet stadig vender tilbake.

– Myndighetene bruker statusen som nasjonal minoritet litt bakvendt, synes jeg. Man bruker det mer som en begrensning for hva man kan gjøre for den enkelte minoritet, etter hvilken status man har, istedenfor å bruke det som et verktøy for å løfte.

– Det er egentlig ingen begrensninger i det internasjonale vernet, verken gjennom Europakonvensjonen eller ILO-konvensjonen. Det er verktøy for å løfte til likebehandling. Sånn sett er myndighetene med på å presse fram spørsmålet (om urfolksstatus, journ. anm.)

Oppmerksomhet og sympati

På spørsmål om hva Johansen personlig ville sagt i dag, ja eller nei, svarer han slik:

– Det er et vanskelig spørsmål. Det er mye politikk inne i begrepet urfolk og i nasjonal minoritet. Det er ingen oppskrift på at det blir sånn eller sånn.

Han tror, sier han, at man undervurderer den kraften som ligger i det samiske gjennom Alta-saken, Fosen-saken og gjennom oppmerksomheten samene har fått nasjonalt og internasjonalt, og den sympatien de har fått i samfunnet.

– Jeg tror det kan ha hatt en større påvirkning på at samene har fått en del, tiltak, for å bli løftet opp enn det urfolksstatusen alene ville hatt. Man er avhengig av den politiske krafta som ligger i samfunnet rundt.

Johansen mener at dersom staten hadde oppfylt de kravene som ligger i rammekonvensjonen, og løftet kvenene til det nivået de skulle vært på innenfor det, så hadde man ligget bedre an, som han sier.

– Det handler om vilje og det handler om kunnskapsmangel, og politikk rett og slett.

Positiv effekt

– Du tror ikke det hadde vært en fordel å være urfolk framfor nasjonal minoritet?

– Jo, det kan være. Men jeg er usikker, det er ingen automatikk i det. Det kan godt være at staten etter hvert har laget et rammeverk som skiller klart på urfolk og nasjonale minoriteter, og styrer politikken etter det.

Likevel, sier han, tror han ikke det ville blitt helt det noen later til å forvente.

– Jeg tror fortsatt ikke det handler om statusen alene. Det er mer den anerkjennelsen man har i samfunnet, som det samiske samfunnet har fått særlig gjennom de nevnte enkeltsakene.

Han mener også at det samiske utad forbindes med reindrift og nomadisk livsform.

– Det også har en større kraft enn selve det internasjonale vernet, tror han.

Han sier likevel at urfolksstatus kunne vært spennende, og tror at det pågående arbeidet i Sverige for urfolksstatus for folkegruppa tornedalinger, kvener og lantalaiset kan endre litt på dynamikken.

– Kanskje det blir mer aktuelt for kvener her også.

Johansen tror det handler litt om hvordan dette arbeidet håndteres.

– Dersom man klarer å søke om urfolksstatus uten å skape altfor store konflikter og skillelinjer, så kan det slå veldig positivt ut.

Ikke bare positivt

På spørsmål om han mener det vil være mer negativt enn positivt, svarer den tidligere kvenlederen slik:

– Det er noen sider ved det som har vært i det samiske samfunnet også med urfolksstatus. Det følger en del med det, splid, i lokalsamfunn spesielt. Der man blir anklaget for å være «bedre» og «mer verdt» enn andre.

– I samfunn som er marginalisert i utgangspunktet, av fornorskningspolitikken, så får det kanskje ekstra stor effekt når man plutselig begynner å løfte én gruppe. Da kan urfolksstatusen nærmest bli et skjellsord, eller bli stigmatiserende.

Det, tror Johansen, at særlig de i reindrifta som har blitt skøvet foran i rettighetssaker kan kjenne på.

– Det tror jeg man må være bevisst på, for kvenene sin del også. Det er ikke alle i samfunnet som synes urfolksstatus er like positivt. Lokalt kan det oppleves som en belastning.

På spørsmål om kvenforbundet hadde spørsmålet oppe i Johansens tid som leder, svarer han slik:

– Det var ikke oppe til styrebehandling i min periode, men diskusjonen har jo gått hele tiden. Det kom fra deler av forbundet, noen lokallag, men det var delte meninger rundt det.

– Fra enda tidligere perioder har det vært møter, blant annet i Alta, der vi diskuterte urfolksspørsmålet og så nærmere på det. Det kom ingen avgjørelse da heller. Det er nok fordi det er vanskelig.

Handler om håndteringen

– Hvis du hadde fått bestemt her og nå, hva hadde du sagt?

– Jeg ville nok, her og nå, sagt nei, tror jeg.

– Det er fordi kvenene har en høyere status i samfunnet enn man har hatt på veldig lenge. Statusen kommer av at kunnskapen er blitt større. Og Sannhets- og forsoningskommisjonen har akkurat levert rapporten.

Han sier at kvenene kanskje fortsatt blir sett på som det stille og tause folket, det usynlige folket.

– Det har noen negative sider, men noen positive også. Man opplever kanskje ikke disse negative holdningene lokalt, og blir kanskje i større grad sett på som en brobygger og et inkluderende folk som ønsker at alle skal få plass i vårt samfunn, der vi deltar.

Les også: Mellem om urfolksspørsmålet: – Må tas noen tydelige grep

Han gjentar at det handler om håndteringen i forhold til en eventuell statusendring.

– Om man har fokus på status, eller tiltak for å oppnå likebehandling. Det mener jeg man kan oppnå også gjennom den beskyttelsen som er med nasjonal minoritet.

– Dessuten liker jeg begrepet nasjonal minoritet ganske godt. Det signaliserer at man er en minoritet som en del av en større nasjon og et land, og del av noe større, avrunder Johansen.

Hør intervjuet med Johansen hos Ruijan radio: