Lærte å farge sitt eget garn: «Gammelt håndverk må ikke bli borte»

Mange navn betyr risiko for feil, men vi ber om forståelse og prøver likevel. Vi teller åtte personer bak og fem foran, så på bakre rad fra venstre ser vi Gry Hoff, Amelia Hauger Hoff, Martine Klemetsen, Ann Kristin Engstad, Maren Freya Sundt-Hansen, Maria Dubinina, Berit Salamonsen og Remy Rabben. Foran fra venstre ser vi Turid Wilhelmsen, Gina Marte Kalrasten, Irene Johnsen, Maia Kristin Glein Hagen og Riinakaisa Laitila. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Fiberskjell og hesper, alun, beising og fargesuppe. Snakker vi en aparte vegansk oppskrift? Vel, faktisk ja. Bare at det skal ikke spises, men kles på seg.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Sauens ull er blir til garn som etter strikking og toving gir isolasjon så folk ikke fryser. Ulla er nokså ensfarget, hvit eller svart med grå til brune toner i mellom, så vil man ha mer kulør på livet, må garnet farges.

Da er det bra å kunne plantefarge ekte norsk ull på tradisjonelt vis. Planter, bark, røtter og sopp. Kanskje plukket i Porsanger, hvor det to dager til ende i oktober i år var stort kurs om kunsten. Det var i Børselv med Kvensk insitutt som arrangør og så mange interesserte at nytt kurs påfølgende helg måtte settes opp. Ledet kursene, med Gina Marte Kalrasten fra Lakselv som en av mange deltakere:

– Nå driver jeg og vasker det ene hespet mitt. Jeg har skylt det etter at det har vært farget i rabarbra, og nå vasker jeg det med Milo-vann.

– Hvilken farge ble det?

– Det ble sånn lys sennepsgul, kanskje.

– Ble du fornøyd med fargen?

– Jeg hadde trodd at den skulle bli mer oransje, men det gjør ikke noe. Hadde ingen forventninger om hvordan jeg ville ha det, så jeg er fornøyd uansett, sier Kalrasten.

– Nå skal hespa med garnet snart til tørk?

– Ja, henges opp sammen med de andre.

– Hvilke andre farger har du fått til?

– Rød og lysegul. Og lysebrun, litt sånn grønnbrun, og så blir det en gul til som jeg er usikker på hvordan blir, sier hun.

I forbifarten spurte vi en annen deltaker om favorittfarger når det gjelder å farge garn. Svaret røper at plantefarging som håndverk både er vidt og stort.

– Av finnmarksnaturen er messinglav artig å leke med. Den ser ut som om steinene har rustet og tar tid å samle. Det blir små mengder. Når det farges kommer garnet opp som rosa, og når du etterpå bruker tindrende sollys så endres det til fargen blå. Og blå var veldig ettertraktet nede i Europa. I tusen år importerte de den fra Kina, mens vi her oppe hadde den naturlig.

Pluss også på navlelav fra Finnmark, hvor garnet blir tindrende royal lilla, purpurfargen. Kort sagt kjemiske prosesser ute og går.

– Fra å være en viktig del av husholdning og hjemmeindustri med stabil inntekt for gårdene, har plantefarging mistet status og blitt hobby. Da mister vi også forståelsen for hvor viktig det var for gårdene. Kjøttprisen svingte, fisket og avlingen kunne slå feil, men sauen med ulla kunne du alltid stole på. Det var alltid marked for den, sier deltakeren.

Ulla, minnes det om, var så viktig at prisen nede i Europa for produkter farget og strikket i nord, lå opp mot nivået for gull. En forsker har således foreslått å døpe bronsealderen om til ullalderen.

Også Irene Johnsen, opprinnelig fra Sørøya nå bosatt Børselv, stortrivdes på kurset. God stemning og mye å lære, sier hun, med klar anbefaling til andre som vil lære.

– Det er fordi gammelt håndverk som dette må ikke bli borte. Derfor er det viktig å lære bort håndverk og disse gamle teknikkene. Samisk og kvensk kultur, så det ikke går i glemmeboka, sier Johnsen. Hjemme driver hun og syr og strikker, og litt veving. Nå har hun blitt pensjonist og har endelig tid til alt hun har hatt lyst å gjøre.

– Plantefarging kan krysses av, hva blir neste kurs?

– Det hadde vært artig å lært seg å utvinne tjære. Fra sånn tjæremile. Lukta, den er så god, et anvendelig naturprodukt som du også kan bruke medisinsk. Bakteriedrepende, minner Johnsen om, som minnes lukta fra barndommen hvor hun også ble fortalt historien om en gammel venn av familien som helbredet søstra si for difteri med tjære.

På kurset farget Irene fram garn med utrolig skarp og fin rødfarge. Da vi pratet med henne var hun spent på en sopp og brunfargen den skulle gi.

– Og så har jeg en grønn som jeg har farget farget i ryllik og blandet med jernsulfid for å få den enda grønnere. Det er så artig, jeg elsker disse naturfargene, oppsummerer hun.

Vi avrunder med å spørre fargesterke Riinakaisa Laitila hva kurset betyr for henne.

– Det betyr mye, og det viktigste for meg er at vi får formidlet den kvenske tradisjonskunnskapen til nye mennesker. Som kan ta kunnskapen videre som del av det de selv gjør med ulla, sier Laitila.