Med det kvenske falt alt på plass for Marit

Marit Knudsen. (Foto: Unni Huru)

 

«Jeg er så stolt. Jeg sier det til alle.»

 

Unni Elisabeth Huru

 

Våren 2025 hørte Marit Knudsen en personlig fortelling om å finne tilhørighet i det kvenske. Det satte i gang sterke følelser. I dag er hun stolt av sitt kvenske opphav, og kjenner seg roligere og mer samlet enn noen gang.

– Jeg føler at jeg står mye tryggere i meg selv. Sønnene mine ser det også. Jeg tror de ser at jeg er stolt. At jeg har fått ro etter dette, sier hun.

Familiehistorien har på en måte kommet mer på plass.

Ikke så viktig

Marit bor på Østlandet. Våren 2025 ble hun oppmerksom på et møte om mangfoldet i nord i nabobyen.

– Da jeg hørte det som ble sagt, så tenkte jeg; herregud, jeg føler jo også litt sånn.

Det hun kjente seg igjen i, var en historie som også handlet om hennes egen familie.

– Vi visste hele tiden at slekta kom fra Tornedalen, og noen eldre fettere hadde snakket om at vi var noe av det kvenske, men det hadde ikke vært så viktig, minnes Knudsen.

Følte sorg

På samme møte ble det snakket om fornorskning, og om at folk måtte undertrykke det kvenske, både språk og kultur.

– Jeg ble lei meg fordi de hadde holdt det skjult, hvis jeg kan si det sånn. Men jeg følte ikke tap. Jeg følte at jeg var lei meg på deres vegne. Det følte jeg var litt sorg.

Involverte søskenflokken

Marit var ikke sorgtynget lenge. Filmen «Oldemors reise» av Jan Harald Tomassen var blitt tilgjengelig på NRK, og hun satte seg til for å se.

Filmen gjorde inntrykk og hun ba søsknene se den.

– De syntes det var interessant. De var interessert alle sammen.

Gjennom å dele tankene rundt det kvenske med søsknene slapp tristheten taket.

– Jeg følte sorg for dem som kom før oss og som måtte skjule hvem de var, og som ikke fikk snakke språket sitt eller leve kulturen sin. Men da jeg involverte søsknene mine, ble jeg bare glad.

Gleden har ingen alder

– Og jeg er så stolt. Jeg sier det til alle.

Marit identifiserer seg særlig med kvinnene, og deler dette med de fire søstrene sine.

– De to eldste er jo ti og elleve år eldre enn meg. Tenk å komme så langt opp i årene, og så oppdage dette.

– Jeg kan love at vi har pratet om formødrene våre. De damene, de kunne jo alt. Både matlaging og håndarbeid.

Slekt i Tornedalen

Marit har i alle år vært opptatt av slekt. Med oppdagelsen av sine kvenske røtter begynte hun å lete rundt forfaren Adam Adamsson Slunga som kom fra Tornedalen til Talvik utenfor Alta i 1830-årene.

– Han var førti år da han kom til Talvik med kone og barn, forteller Marit.

Marit fikk kontakt med ei kvinne i Pajala som kommer fra samme slekt.

Hun kunne fylle ut historien. Adam hadde dratt opp til Talvik sammen med broren sin for å arbeide i de engelske gruvene i Kåfjord. Alten Copper Mines eller også Kåfjord kobberverk ble startet i 1826.

– Nå har den svenske dama sagt til meg at de faktisk var tvillinger.

Stadig mer involvert

Slektningen i Pajala visste hvor tvillingene hadde bodd.

– Og så fikk jeg adressen.

Adam hadde vokst opp i Hietaniemi som ligger seks mil nord for Haparanda.

– Da ble det bare mer og mer interessant, og jeg ble mer og mer involvert i det.

Ble ønsket velkommen

Mannen til Marit har støttet henne helhjertet. De er så ofte som mulig i Finnmark, og på veien dit kjører de gjennom Tornedalen. Sommeren 2025 ble helt spesiell. De ville finne stedet slekten hennes kom fra. Klokken fem en morgen var de framme. Ingen var å se.

– Det var en helt fantastisk plass. Da vi kjørte nedover, ned til elvebredden der huset og tomta var… Det var nesten som jeg følte at det var en velkomstkomité.

– Til og med den tyrkiske mannen min sa; «her ønsker de oss velkommen.»

De to har ennå mer til felles enn de trodde. Den kvenske historien ga dem nye samtaler om språk, identitet og familiehistorie.

– Vi har masse felles. Så man tenker på det der med at det ikke ble snakket om at de var kvenske. Altså i min familie.

– Han er kurder, ikke sant, og fikk ikke full frihet til å lære å snakke språket sitt i Tyrkia.

Ting falt på plass

Å oppdage det kvenske har vært bra for Marit, men det viktigste var kanskje at hun forsto familien sin bedre.

– Fordi jeg hadde jo følt liksom; er det en skam, eller hva er det med mammas familie? De var jo veldig samlet og knyttet. Og alle de fetterne da – generasjoner tilbake – det var fiskere, det var handelsmenn.

– Jeg må si at jeg fikk på plass ting som ikke hadde kommet helt opp i dagen.

Selvtillit og glede

Oppdagelsen har bare ført godt med seg.

– Det er sånn med håndarbeid, med møbler, med alt jeg gjør, ikke sant? Jeg blir bare så glad.

Marit tar en pause.

– Jeg føler at jeg står mye tryggere i meg selv nå. Det er ro, men også stolthet og selvtillit, sier hun.