Møt Gul Sol – en dynamisk duo

Duoen består av Inger Emilie Solheim og Martin Bjørnersen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Folk flest vet nokså lite om det kvenske, men Inger Emilie Solheim og Martin Bjørnersen møter «velvillig nysgjerrighet» når de reiser rundt. Da holder de lydperformance og viser fram kunst.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Om Gul Sol heter det at de er en norsk, kvensk, samisk kunstnerduo som arbeider i «skjæringspunktet mellom poesi, skulptur, samplebasert elektronisk lyd, feltopptak og live improvisasjon.»

– For øyeblikket gjør vi masse greier, men driver hovedsakelig med lyd og poesi og performance. Og andre ting. Samarbeidet oss i mellom har brakt meg veldig mye videre, når det gjelder å tørre å drive med nettopp kunst som utøver på alvor, sier DJ og produsent Martin Bjørnersen fra Oslo og Groruddalen, som vi møtte under Kvenbiennalen i Alta i august i år.

Den andre i duoen heter Inger Emilie Solheim, kunstner og poet fra Alta. Solheim er forresten blant de fem utvalgte kunstnerne i årets Kvenbiennale, og på åpningsdagen i Alta tok duoen dessuten scenen flere ganger med egenkomponert lydverk.

Faktisk har Bjørnersen drevet som DJ og rap-produsent siden tenårene, mye musikkjournalistikk har det også blitt. Han har blant annet hatt å gjøre med artister som Kenneth Engebretsen og Darkside of the Force, og skrevet for aviser som Morgenbladet og Klassekampen.

– Gjennom jobben møter vi folk fra alle slags samfunnslag og kulturer, blant annet møtte vi hverandre på den måten. Vi har jobbet mye med å knytte sammen historiene fra alle de nasjonale minoritetene og det samiske, sier han.

– Tre stammers møte er et fint begrep. Det er er vel og bra, men vi skal huske at det fins mange flere grupper. Skogfinner, reisende, jøder, sigøynere, kvener og samer –  alle har den samme historien, det merker jeg når jeg snakker med folk, sier musikeren. Et poeng Solheim sier at hun fullt ut tilslutter seg.

Det de her sikter til, er fornorskningens hardhet og det skjebnefellesskap som ble skapt. Følelsen av underlegenhet og skam. Fortielsen. Ting som sannhetsrapporten peker så grundig på.

– Jeg visste ikke at jeg hadde kvensk bakgrunn før for snaut fire år siden. Man lærer jo ikke særlig om det på skolen, og det ble heller aldri snakket om i min slekt. Men jeg ser at grunnene til det kan ha vært ganske tunge, sier Bjørnersen.

I dag har det heldigvis snudd, eller er i ferd med å snu. Vinden er mildere.

– Jeg opplever at folk vet nokså lite, men at de samtidig er velvillig nysgjerrige, sier Martin, som minnes da han gikk inn på en bar i Oslo og hadde på seg ei t-skjorte fra Kvenpoden til Raymond Olufsen:

– Da kom det en fyr bort til meg og sa unnskyld, men er du kvensk og sånn? Da ble det naturligvis en hyggelig prat, dele historier, kunnskap og nyttig informasjon om blant annet kurs-muligheter for å lære seg kvensk, minnes han.

Bjørnersen har venner med all slags minoritetsbakgrunn. Unge kvener og deres kulturelle miljø, lar han oss vite, er både åpent og entusiastisk. Et bra sted å være.

– Så har vi de eldre kvenene, som faktisk har levd i det. Der opplever jeg ofte at skepsisen er litt større. Og det er det grunner til som er veldig forståelige, når man kommer inn som «nykven» fra byen. Men så lenge man går inn i de samtalene med litt varsomhet og respekt, og ikke bare tramper inn i stua med skoene på, har det utelukkende blitt fine møter, der også.

– Det er en lang vei å gå før vi har sannhet og forsoning, men det har likevel skjedd noe. I dag tør de aller fleste gruppene å snakke åpent om det, stoltheten over egen identitet er på vei opp, avrunder han.