Uenige: Sametinget og Risten Turi Aleksandersen (innfelt t.v) ville stoppe de kvenske navnesakene knyttet til Kautokeino og Karasjok. Språkrådet og Daniel Ims (innfelt t.h) mener på sin side at de er i sin rett til å reise navnesakene. (Kuvat: Pål Vegard Eriksen/Åse M.P. Pulk, Sametinget/Moment Studio)
Svakheter i stedsnavnloven, ja, men Språkrådet er klar på at de kvenske navnesakene for Karasjok og Kautokeino kan reises etter dagens lov.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
«I saken om kvenske navn på Karasjok og Kautokeino har det vist seg at Sametinget og Språkrådet, i egenskap av stedsnavntjenester for henholdsvis samiske og kvenske stedsnavn, i noen grad er uenige om forståelsen av stedsnavnloven.»
Det skriver Språkrådet i et fem sider langt brev adressert til Sametinget, som ble sendt i slutten av mars i år.
Saken startet i september i fjor, da Sametinget i et brev til Språkrådet omtalte de foreløpige tilrådningene på kvenske navn på Karasjok og Kautokeino som konstruerte og forkvenskede, og ba Språkrådet stoppe saka.
Les også: Sametinget setter seg på bakbeina
Språkrådet svarte Sametinget, og ba blant annet om et møte. Noen måneder senere, i desember, møttes partene for å drøfte uenigheten, hvorpå Språkrådet skulle se nærmere på problemstillingene, noe de nå har gjort.
I brevet skriver de at saken, etter deres oppfatning, har illustrert svakheter med stedsnavnloven. Samtidig står de på sitt: «Vi mener like fullt at det kan reises sak om kvenske navn for Karasjok og Kautokeino etter dagens stedsnavnlov», fastslår de.
Kan ta opp saker
I brevet drøfter Språkrådet grunnlaget for å reise navnesaker.
De skriver at de selv har tatt til orde for at det er anledning til å reise navnesak etter stedsnavnlovens regler «når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta.» Dette etter lovens paragraf 1, tredje ledd, første punktum.
Sametinget har i et lovtolkningsnotat fra november innvendet at «fastsetjing av skrivemåte må være heimla i § 4 førte ledd eller § 11 andre ledd for å nå lovas § 1 formål. Fastsetjinga kan ikkje bli heimla i lovens formål direkte»
Her mener imidlertid Språkrådet at når de viser til paragraf 1 tredje ledd, er det ikke for å henvise til lovens formål. De mener henvisningen ikke er en formålsbestemmelse, slik første og andre ledd i paragrafen er.
«Tredje ledd er derimot en virkeområdebestemmelse», skriver de, og videre:
«Regelen forteller altså hvilke situasjoner loven gjelder i. For det første gjelder stedsnavnloven når offentlige organer skal fastsette stedsnavn; for det andre gjelder den når offentlige organer skal fastsette skrivemåten av stedsnavn; for det tredje gjelder den når offentlige organer skal bruke stedsnavn i tjenesten.»
PÅ BAKBEINA: Sametinget startet denne saken da de i et brev fra september i fjor omtalte de kvenske stedsnavna som «forkvensket» og «konstruerte», og ba Språkrådet stoppe de kvenske navnesakene som de først hadde igangsatt. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Videre om grunnlaget for å reise navnesaker, påpeker Språkrådet at de, i egenskap av stedsnavntjeneste for kvenske stedsnavn, kan ta opp saker om kvenske stedsnavn og kvensk skrivemåte.
De viser her til stedsnavnlovens paragraf 6, bokstav d, som fastslår at saker om skrivemåten av stednavn kan tas opp av stedsnavntjenestene, «altså av enten Sametinget eller Språkrådet, alt etter hvilke stedsnavn og språk saken gjelder.»
Språkrådet viser også til paragraf 13 første ledd, første punktum, som sier at Språkrådet er stedsnavntjeneste for norske og kvenske stednavn.
Videre erkjenner Språkrådet, noe de også har gjort tidligere i prosessen, at de allerede i det formelle oppstartsbrevet med foreløpig tilrådning om de kvenske navneformene, Kaarasjoki og Koutokeino, burde ha vist til tilgjengelig kildegrunnlag for navna.
Les også: Sametinget: – Må vise til dokumentasjon på bruk
De skriver at dette vil være rutine i alle navnesaker som blir reist av Språkrådet framover.
Navnesaker skal, noe de selv også påpeker, opplyses best mulig før vedtaksmyndigheten fastsetter navn eller skrivemåte av et stedsnavn. Et fastsettelsesvedtak skal begrunnes, alt i tråd med gjeldende regler.
Streng lovforståelse
Videre i skrivet har Språkrådet kommentert noen av Sametingets innvendinger. Flere steder hevder de at Sametinget har en streng forståelse av lovverket.
De skriver blant annet at de oppfatter at hovedpunktene i Sametingets argumentasjon er at det offentlige kan fastsette og bruke et stedsnavn kun hvis det er snakk om et stedsnavn som bygger på nedarva lokal uttale, hvis vilkårene i legaldefinisjonen av nedarva lokal uttale er oppfylt, og hvis stednavnet er i bruk på stedet som stedsnavnet refererer til.
Disse synspunktene, mener de, bygger på en streng forståelse av utvalgte regler i stedsnavnloven og stedsnavnforskrifta, framfor alt hovedregelen for fastsetting av skrivemåten av stedsnavn.
De mener også at Sametinget har rett i at nedarva lokal uttale av stedsnavn skal hensyntas og at slike navn er utgangspunktet, som de kaller det, men sier det kan være ulike utgangspunkt for lokal uttale når det er snakk om navn på ulike språk.
Det gjenstår å se om det kvenske navnet «Kaarasjoki» får plass på dette skiltet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
«Det er grunn til å bemerke at hvis Sametinget har rett i sin lovforståelse på dette punktet, står vi overfor en upraktisk regel som, dersom den skal håndheves strengt, raskt vil kunne komme i veien for ei hensiktsmessig stedsnavnforvaltning», skriver de.
Sametingets forståelse av «bruk på staden» kan, ifølge brevet, være problematisk både med tanke på skilting på stedet og skilting av stedet, andre steder.
Det er ikke gitt at språkforholdene på det ene stedet bør bestemme språkvalgene på skiltet på det andre stedet, skriver Språkrådet.
De trekker også fram at Sametingets strenge forståelse om bruk på stedet kan stå i veien for navn på fjelltopper og andre ubebodde steder.
«Det framstår fort som en paradoksal forvaltningspraksis hvis fastsetting av visse typer stedsnavn skjer ved ei utvidende tolking av kriteriet om bruk på stedet, mens fastsetting av andre typer stedsnavn forbys gjennom ei streng tolking av det samme kriteriet i den samme lovbestemmelsen.»
Les også: Navnestriden: Nå har partene møttes
Språkrådet mener også Sametinget har en streng forståelse av vilkåret «som framleis er i levande bruk» i legaldefinisjonen av nedarva lokal uttale vil kunne slå uheldig ut for språkene som stedsnavnloven omfatter.
Hvis det tolkets som et absolutt vilkår, skriver de, vil de for eksempel kunne stå i veien for pitesamiske og umesamiske navn. De skriver at fornorskninga i de delene av pitesamiske og umesamiske områdene som ligger i Norge har gjort at vilkåret om uavbrutt bruk ikke er oppfylt i dag, og peker på at stedsnavnene er en viktig del av revitaliseringa av de respektive språkene.
Hva skjer videre?
Avslutningsvis i skrivet tar Språkrådet for seg den videre oppfølgingen.
Spørsmålet nå, skriver de, er hvordan stedsnavntjenestene skal håndtere den konkrete uenigheten i denne saken i lys av den tilsynelatende ufullstendige reguleringa i stedsnavnloven. De mener det er nødvendig å finne praktiske løsninger for det som loven ikke ser ut til å regulere.
«Ett alternativ er antitetisk tolking. Det innebærer å slutte motsetningsvis fra det loven eksplisitt sier at gjelder i ett tilfelle, til at det motsatte gjelder i tilfeller som loven tier om. Sametingets tolkingsnotat kan se ut til å bygge på ei slik tilnærming. Et annet alternativ er å slutte at de tilfellene loven ikke nevner, ikke er regulert», skriver de.
Videre skriver de at det i Språkrådets kulturminneperspektiv, i denne saken, er mest nærliggende å tolke de problemstillingene som loven ikke løser, i lys av rammene i forarbeidene, som sier at stedsnavnloven i prinsippet gjelder «alle stadnamn i riket» og «vil regulere dei stadnamna som er eller blir tekne i skriftleg bruk i tenesta av offentleg organ.»
Språkrådet mener denne saken har vist at utfyllende og presiserende lovarbeid ville ha vært til hjelp, men at det for dem likevel ikke framstår som nødvendig.
«Hvis Sametinget er av en annen oppfatning, kan det være aktuelt å legge saka fram for Kultur- og likestillingsdepartementet for en tolkningstjeneste», skriver de.
Utover det foreslår de at Språkrådet og Sametinget som stedsnavntjenester i eventuelt liknende saker holder hverandre orientert.
Les også:
