Nok en utgivelse fra Kari (94)

Kari Digre (94) har ikke skrevet så rent få hefter og bøker. Nå er hun klar med sin foreløpig siste utgivelse. Men er penna lagt bort for godt? (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Lokalhistorikeren gir ut hefte om tjæreproduksjon, som har stått sterkt i Nordreisa fram til behovet avtok i takt med samfunnsutviklinga.

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

– Ja, du kommer deg vel inn selv?

Det sier Kari Marie Gjetmundsen Digre, idet Ruijan Kaikus utsending banker på døren hennes en mild høstdag i begynnelsen av september.

94-åringen holder til i en eldre, gul enebolig, bare et lite steinkast fra Gammelbrua på Hansinkenttä/Storslett. Et trivelig gjenreisningshus med skjønnhetsvorte.

Det første øynene møter idet man kommer inn i yttergangen er en stor Manndalsgrene. Det varmer selvsagt litt ekstra for en journalist som har vokst opp i nettopp Olmavankka/Manndalen.

– Vet du hvem som har laget denne grena?

– Nei, den har jeg kjøpt på husflidslaget der inne. Det var også i den forbindelse jeg kom til å skrive heftet «Tretti år for hjembygda – om husflid i Manndalen og Manndalen husflidslag», sier hun.

Det var i tilbake 1996.

– Ja, i det heftet har jeg lest om min kvenske tippoldemor. Det står at hun skal ha vært tjenestepie på Ringstad gård i Reisadalen. Husker du?

Digre sier at det er lenge siden. Det er ikke så greit å huske alle detaljene. Dessuten har hun brukt mye blekk siden den gangen, i form av lokalhistorier mellom to permer. Det ville vært umulig å huske alt.

– Det meste jeg har skrevet omhandler Nordreisa, og litt fra Kvænangen, sier hun.

Ny utgivelse

Alderen til tross, nå er hun ute med nok et hefte. Den har fått tittelen «Tjæreproduksjon.» Det er også denne som er hele foranledninga til at Ruijan Kaiku er på besøk.

På forsiden har Digre valgt et bilde av sitt søskenbarn Johannes Kvam.

– Den har jeg skrevet ilag med Anna-Riitta Lindgren fra Karesuvanto, sier Digre, idet hun skraper sammen en nesten ferdiglagt kabal og setter seg ved bordet.

Mange i området, og kanskje særlig historieinteresserte, har nok vært borti Lindgrens navn også. Som ung, finsk student på 60- og 70-tallet var hun nemlig på feltarbeid i Nordreisa, sammen med Marjut Aikio.

De gjorde en rekke intervjuer og opptak av kvensktalende, og samlet inn stedsnavn og annet som senere har kommet forskningen til nytte.

– Hun gikk opp og ned Reisadalen og snakket med folk. For å lære reisakvensk. Og hun har en hel del historier fra den tiden som hun har bidratt med i heftet og oversatt til kvensk, sier Digre.

Ikke langt fra kjøkkenbordet vi sitter ved står det en gammel, mørkfarget Windsorstol, ved siden av rullatoren.

– Her ser du kontoret mitt, sier hun lattermildt, og peker bort på stolen. Den er fylt med diverse bøker, permer og notatark.

– Skrivingen er min hobby. Pensjonisthobby, sier hun.

Kvensken forsvinner

Digre mener at kvensken og samisken forsvinner som følge av fornorskningen.

– Før i tiden var det et samarbeid med samene som voktet rein her i Nordreisa. Om vinteren hadde de fastboende geiter, og spiste ost av dem. Om sommeren hadde samene de samme geitene for å spise ost av dem.

– Det var en del folk her også som snakket samisk.

Hun sier at faren trolig kunne en del samisk, ettersom hans mor var same. Hennes egen mor, som er vokst opp i Reisadalen, kunne en del kvensk.

– Fornorskningen har gjort at vi tapte to språk. Vi fikk ikke lære kvensk. Heller ikke samisk. Istedenfor ble vi tvangsforet med nynorsk, sier hun.

Moren var lærer av yrke.

– Mamma fortalte at da hun startet som lærer i Sappen, så hadde hun to barn i hver klasse som tolket. Det var så mange som bare kunne kvensk.

– De tolket fra norsk til kvensk?

– Ja, og omvendt.

Digre røper at hun også har jobbet over tid med et skiveprosjekt om skolebygg i øvre Nordreisa.

– Det vil si Sappen og Kjelleren, forteller hun.

Hun er nesten i mål, sier hun.

– Det er kun noen småting som må på plass før den eventuelt går i trykken.

Potka

Digre er selv født i Reisadalen, og da skriver vi året 1931.

Hun er vokst opp i Potka, som hun for øvrig også har skrevet bok om. Den ga hun ut sammen med Karla Skaare tilbake i 2020. I boka tar de for seg historien til Potka-slekten og gårdene i dalen, basert på skriftlige kilder som starter på 1700-tallet.

Potka er omtalt i Nordreisa bygdebok fra 1957. Der står det at «gården ligger omtrent 21 km fra sjøen og er den øverste gård i dalen med norsk bosetning. Imidlertid er navnet på gården lappisk.»

Qvigstad har imidlertid, rundt tjue år tidligere, omtalt stedet med både samiske boatka og finsk (herunder kvensk, journ. anm.) potka eller pokta.

Smurte kommagene

Tilbake til utgivelsen om tjæreproduksjonen, svarer Digre momentant på spørsmål om hvorfor det er viktig for henne å skrive om nettopp dette.

– Folk levde jo av det.

Opp igjennom Reisadalen er det mange hundre gamle tjærebotner. Til tross for at de fleste er gjengrodd, er mange av disse forholdsvis lett gjenkjennelig i terrenget med sine klassiske forhøyninger i en sirkel, med én åpning.

Åpningen er den retningen tappen ligger i. Derfor er den ofte på en bakkekant, eller med et utgravd parti utenfor sirkelen.

Vanha tervahauta Rojalunvankkassa. En gammel milebotn i Røyeldalen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Reisaværingene var ikke særlig fornøyde da det kom folk sørfra og det skulle plantes gran. Det ble ingen tjærastubber av grana, sier hun.

Men det var ikke grantilføreselen ene og alene var skyld i at tjæreproduksjonen dabbet av og til slutt forsvant.

– Folk fant på andre ting. Det kom flere måter å leve på. Husk at det var nokså tungvindt å produsere tjære.

Digre sier at etterspørselen også gikk ned etter hvert, i takt med samfunnsutviklinga.

– Før brukte man det til alt mulig, blant annet å tjærebre elvebåtene og kommagene. Men vi sluttet jo for eksempel å gå i kommager.

Neppe for å bli rik, men så sent som i 2024 sto Geir Tomasjord (t.v) og Asgeir Blixgård (t.h) for tjærebrenning like ved Storslett sentrum i Nordreisa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)