Fra arkivet: Ruijan Kaiku 16. huhtikuuta / april 1999

 

Kjell Robertsen var gjest hos Norskfinsk forening i Tromsø i forbindelse med «Finlandsaften» i 1999. Liisa Koivulehto har skrevet om hans tanker om hvorfor vi gjerne reiser til Finland i sommerferien. Robertsen gikk bort i desember 2012.

 

Norskfinsk forening i Tromsø hadde bedt Kjell Robertsen om å stå for den verbale delen av Finlandsaftenen. Grunnen til at han ble bedt, er at han er god å danse finsk humppa. Dessuten kan han snakke.

– Dokker må ikke flire på min uttalelse av finske stedsnavn. Hvis dette skjer, vil jeg forlate scenen umiddelbart, sa Robertsen.
Publikum var lydig, og flirte mange andre steder, men holdt kjeft hver gang Robertsen nevnte Jyveskkylå og Kukkula.
Han hadde kalt sitt innslag «Tromsøguttens betraktninger over det finske land og folk».

Søken etter varme
Han mener det er ikke så rart at finnmarkinger og tromsværinger drar nedover til Finland i sommerferien.
– Den beste badetemperaturen vi har her oppe er tynn is. Og sola er borte, ikke bare fra november til januar. Den er bare borte.
Han mener at det var finnmarkinger med slekt i Finland som var de første norske badegjestene på finske campingplasser på 60-tallet.
– Da de kom tilbake, fortalte de oss om et land i sør, med sol og badestrender og mennesker som prater litt rart, men ser snille ut.
Og så dro Robertsen med sin familie på ferie. Forbi en stram tollmann i Kilpisjarvi og – nedover mot Tornio. Det var strake veier og fri fartsgrense.
– Herlig land, mimrer Robertsen.

De kjørte og kjørte flere mil uten å se et hus. Men plutselig sto en finlender der.
– Kor kom dette mennesket fra? Vi hadde kun sett postkasser med vanskelig navn! Kom han til veien bare for at vi nordmenn skulle lure på hvor han kom fra?!
Tornio er sted med en diger rundkjøring med gule striper. Hvis man noen gang kommer ut av den, kommer man til Kalajoki.
Kalajoki ble likevel tidlig ødelagt, fordi været ble dårligere i Sverige og svenskene begynte å feriere i Kalajoki.

Robertsen samlet mot og reiste mot det ukjente øst – sørøst. Forbi Jyvåskylå, mot Joensuu og til slutt fant han Savonlinna og Punkaharju.
Han mintes hvordan han satt 25 graders varme i solnedgangen på badstuterrassen, under vaiende furutrær etter en lørdagstur til torvet i Savonlinna med et glass mesimarjalikør i handa, slukte ned muikku med hode og bein med Karjala 111, alt glidde ned, han hørte dampbåten fra Savonlinna på vei til Punkaharju mens sola forgylte det silkemyke vannet som glitret mellom åser og furustammer …
Dette er Finland for Robertsen.

Noe å samle på
Hvordan er finlendere han har truffet da?
– Jeg traff mine første finlendere som en gutt i Tromsø. Wartburg, Ifa, Fiat 600 med diger takgrind og iglootelt. Det var som regel fire voksne og fem barn i bilen. Og så kom dem ut, med blå og hvite treningsdrakta, gikk i samla flokk, prata utenlandsk.
Etter hver ble Robertsen kjent med en finlender i Savonlinna-Punkaharju-regionen.
– Æ prata kav tromsøværing og han finsk. Etter fem Mesimarja forstod vi hverandre fullkomment. Etter to-tre til var vi blodsbrødre og fullt enige om at nordlendinga og finlendere var de to folkeslag det var verdt å samle på.

Har jo hender
Han har også hatt språkproblemer.
– Når er finlender sier Krhmm..! er det ikke godt å vite om han a) først vil gjøre jobben, før han drikker kaffe, b) er ferdig med jobben, c) ikke vil ha kaffe nå eller d) er ferdig med jobben og vil ha kaffe nå.
– Men egentlig var det vi nordmenn som var mer redd for språkproblemer enn finlendere. Finsk tungsinn var skapt av vår egen redsel for å si noe gærnt på galt tidspunkt, sier Robertsen.
– Vi har jo hender!

Så like
Som konklusjon mener Robertsen at finlendere og nordmenn er veldig like.
– Det er ikke noen tilfeldighet at de som dro ut på vandring fra de finske skogene, dro mot havet, til det folket som er her, og at vi her i nord har valgt Finland som feriested. Vi er like utvendig og innvendig. F.eks. hvis vi ikke liker noe, sier vi ikke at «vi liker ikke litt», men liker ikke. Eller blir kokforbanna. Og hvis vi liker noe, liker vi jævlig.
Derfor har finlendere og nordlendinger det godt i lag!
De er broderfolk!