«Også sinne og frustrasjon må få lov til å eksistere»

Lisette Singström. Ivrig elgjeger, tobarnsmor og seksjonssjef i LKAB Wassara, gruvegigantens datterelskap som utvikler og produserer vandrevne borehammere og boresystemer. Aller best trives hun hjemme på gården, omgitt av naturen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Når vi her i Ruija tenker på meänkieli, går tankene våre straks til den berømte dalen. Men for Hakkas-beboer Lisette Singström er det viktig å minne om at språket og kulturen strekker seg langt utenfor Tornedalen.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

«Vårt oppdrag er å vise hvilke kulturelle gullkorn vi har med oss. Løfte dem videre til våre barn.»

Lisette Singström

 

På en gård i skogen i Hakkas i Gällivare kommune møter vi Lisette Singström (37). Der bor hun sammen med sine to barn og to hunder, i høy grad selvforsynt med egenprodusert mat. Det går mye i salt mat og røkt mat, med klappgrøt til frokost eller dessert. Aller mest hektisk er det på Singström-gården sommerstid, da er hele familien med på slotta, høyonna.

Lisette er født og oppvokst i Hakkas. Hun har få planer om å flytte. For å si det pent.

– Jeg stortrives i Hakkas, og har bare gjort en eneste adresseendring i hele mitt liv. Og det var på samme vei i samme by.

– Hva er det aller beste her?

– Det jeg elsker aller mest ved byen og plassen jeg bor, er nærheten til naturen. Skogen og elgjakten, vannene og fisket, sommer som vinter. En sentral del i livet mitt, jeg skulle ikke overlevd uten, sier Singström.

Som et kuriosa for de litterært innvidde er Lisette Singström i familie med David Väyryen, den svenske poeten som debuterte i 2017 med diktverket Marken. Sånn ellers er hun i slekt med «halve by’n», da særlig fra farssiden. Morssiden er oppe fra Killinge, også det i Gällivare kommune, hun har slektsforgreninger i alle mulige retninger i regionen.

Selv om Hakkas neppe regnes som Tornedalen, så deler de likevel språket, og hun omtaler seg som «kringsatt av meänkieli-minner.» Navn og betegnelser som ikke står på kartet, men som ennå lever i talespråket. Gårder, koier og steder, høyder og myrer og naturfenomener.

Og barndomsminner, de voksne som snakket det seg i mellom. Det fins ord og uttrykk hun ikke aner hva er på svensk. Stadig kan meänkieli høres på «affæren», på ICA. Og på elgjakt.

– Spesielt tidlig på morgenen når du kommer ut til jaktkoien. De eldre gubbene i laget bruker å være første ute, for å gjøre opp ild i koia og stelle i stand, og da kan man høre dem prate det sammen. Da sitter jeg gjerne stille og bare lytter. Det er så vakkert å høre. Men senere, når det triller inn flere fra laget, da går man over til svensk. Så språket vårt hviskes ennå i hjørnene, selv om det ikke snakkes til hverdags. Ikke som da jeg var liten og hørte det hele tiden.

Lisette forstår en god del meänkieli, og vil gjerne ta det tilbake. Men når vi spør om barna hennes skal få lære det, forstår vi at det neppe er så rett fram som man skulle tro.

– Det fins mye som må gjøres og som foreldre trenger vi hjelp. Her må kommunen stille opp. Men dessverre, det å få språket tilbake via skolen er en stor kamp. Mange foreldre har tapt i forsøket, sier hun.

Hun sier at det skorter på vilje og forståelse. Og skyldes på lærermangel og lite ressurser. Dette altså til tross for at Gällivare er forvaltningskommune for meänkieli og samisk, og at skoleplanen sier at kommunen plikter å løfte begge språkene.

– Derfor er det ingen glede, men snarere et stort besvær å få meänkieli for barna. Skolen sender ut skriv med språkvalg til ungene, men det fins bare spansk, fransk og engelsk å velge i. Det syns jeg er spesielt trasig, at meänkieli og samisk ikke engang fins som alternativ.

Lisette har venner som har tatt opp kampen, og vunnet. Men bare en halv seier, fordi barna tilbys å lære finsk i stedet for meänkieli.

Det fins lyspunkt. Selv om de er små. Etter at skoleverket så med skarpere blikk på saken og kritiserte Gällivare kommune for sin svake håndtering, meldte blant andre Hakkas skole planer om dedikert språklærer for meänkieli.

– I det språklige mørket må jeg løfte de få lyspunktene som fins. Blant andre en av vaktmestrene på skolen, som mer enn gjerne kaster seg med i form av alle mulige herlige uttrykk på meänkieli. Han er også på sosiale medier med språket, han er en influencer av rang her i byen. Barna følger ham og syns han er steinkul, sier Singström.

En mager trøst, og hun er dypt frustrert over det språkbruddet og tomrommet som traff hennes generasjon. Fra minnene om språket hun hørte som liten – til å være satt ute av stand til å gi det videre til egne barn. En historie om språktap som også fra Hakkas-området er tatt videre inn i arbeidet med sannhet- og forsoning.

– På det viset får min mormor og hennes generasjon også komme i tale, og virkelig prate om det som har hendt. Formulere seg om følelsene sine, selv om det ikke er så lett å sette ord på. Det er bra for deres egen helbredelse, og bra for oss i generasjonen som kom etter.

– Det snakkes om forsvenskning og språktap også her, utenfor Tornedalen?

– Ved hvert kjøkkenbord, mer eller mindre. Det er svært viktig for meg å minne om at språket vårt, og kulturen vår, strekker seg langt utenfor Tornedalen. Forsoningsarbeidet gir oss et fellesskap, og vi har bare så vidt begynt å løfte på lokket. Det har påvirket oss alle, vi bærer på de samme følelsene. Inkludert skam, som de urettvist løftet over på oss.

– Du er ingen tornedaling, men føler likevel at meänkieli og kulturen er like mye din?

– Det stemmer. Jeg kan vanskelig se at min farfar eller farmor skulle kunne si at de var tornedalinger, og ennå fins det mange av oss som ikke så enkelt kan identifisere seg slik. Derfor er det viktig å være bevisst på at språket og kulturen vår er mer enn Tornedalen. At det ikke er noe definitivt som man må identifisere seg som, sier hun.

Med bevisstheten om det som har hendt, kommer også smerten.

– Det kan også jeg kjenne på. Følelsen av å ha blitt bestjålet. Frarøvet deler av egen identitet, uten at man visste om det. Derfor må sinne og frustrasjon også få eksistere i sorgarbeidet. For det er en sorgprosess, og lenge før vi kan snakke om tilgivelse må det innrømmes at det har hendt. Hva vi siden kan gjøre for å komme til forsoning må bygge på samarbeid. Mellom folket og staten og kirken.

Også Singström har kjent at dette med identitet melder seg som noe ekstra viktig når man blir voksen. Spesielt når man får barn. Hvor man kommer fra. Hva man ser for seg å levere videre.

– Og vi som er stadig mer bevisst på dette, har et oppdrag. Nemlig å vise fram hvilke kulturelle gullkorn vi har med oss, vise hvor spesielt og unikt det er og løfte det videre til våre barn, minner hun om.

Folket nord i Sverige har tradisjonelt vokst opp i barske kår. Deres indre natur ble slik naturen er, barsk og stri. Derfor tar de heller ingen førstepremie i «myk og feminin tilnærming til tilværelsen.» Vi spør om Lisettes tanker rundt dette, hun som startet i gruvejobb straks hun fylte 18 og som på fritiden går på elgjakt, kjører snøscooter og økser i stand sin egen fyringsved.

– At det er macho? Så klart. Det fins en macho-attityd her oppe. Ikke minst blant oss kvinner.

– Også dere?

– Ja. Du skal jakte, fiske, kjøre snøscooter, ta tak og smusse deg til. Slik er det i gruven også, har du smusset deg ned og våget å ta i, da er du ei kvinne å regne med.

Vi spør om denne macho-attityden kan være til hinder for ting som har myke forutsetninger. Følelser og forsoning, sorg og tilgivelse.

– Det kommer an på hva man legger i det. Våre formødre var nok ganske så macho de også. Brette opp ermene, jobbe og ta i. Man skulle gjøre rett for seg, være ute i naturen for å jakte og fiske, bruke hendene og skape. Jeg tror det mest av alt handler om å prate sammen, være bevisst hvordan man beter seg mot hverandre. Våge å si velkommen til mangfold og det som ikke er eksakt som normen og majoriteten. Det kan vi få til selv om attityden vår er macho, fastholder hun.

For Lisette er kalenderens gang synonymt med naturens gang. Årstidene og høstingen. Barna er med. De har knapt noe valg, med ei mor som har trillet dem på tur mellom to drev på elgjakt – med børsa dandert på understellet til barnevogna. For dem er livet i naturen en selvfølgelig del av deres eget liv. Plukke bær og sopp, fiske og jakte. Og skaffe ved til ovnen. Det gir trygghet, sier villmarkingen, å ha stappet fryseboks og full vedbod.

– Da kan man puste lettet ut og glede seg over livet og framtiden, smiler hun.

Naturens dragning gjør at folket nord i Sverige har et annet typisk og kulturelt forankret særtrekk. «Alle» har ei stuge eller en «by» å dra til på fritiden. Dit sesongpendler man, og derfra drar man videre ut i skogen, til fjellet og vannene. Kanskje for å overnatte i nok ei fiskestue eller jaktstue. Og selvsagt er det badstu alle steder, et annet og velkjent særpreg fra nord. Elde i badstuen, som hun uttrykker det, ha en spakveld med tjeiene.

– Vi har med oss så mye fint. Så jeg håper at den kampen vi fører nå i dag, for språket og røttene og det å praktisere kulturen vår i håndarbeid, håndverk og bygningsvern, i framtiden vil være noe selvfølgelig, oppsummerer Singström.

– Hvis vi ser i bakspeilet hva som har hendt de siste fem, ti årene, så har jeg tro på tiden vi har foran oss. Skammen over å være fra Tornedalen og andre meänkielitalende områder er på vei bort, språket og kulturen er igjen forankret i en sterk tro og en farbar vei videre. Men, selv om vi kan dra store lass alene, så behøver vi hjelp. Derfor strekker vi ut hånden til staten og kirken.