Håpet for kvensk, sier Eira Söderholm, er folk som porsangerværingen Aili Eriksen. Hun bruker språket i hverdagen. Eira berømmer Aili for å snakke «bare» kvensk selv om majoritetsspråket norsk er til disposisjon. – Det er kraftkrevende, og det er sånne folk vi trenger, som går over terskelen og snakker bare kvensk, sier Eira. (Foto: Arne Hauge)

 

Eira Söderholm etterlyser språkpolitiske retningslinjer. Kort og godt regler for å lage nye ord – regler som den spredte flokk av oversettere kan forholde seg til.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Det gjenstår ennå et stort feltarbeid for å samle inn kvenske ord og uttrykk. Oversetter Eira Söderholm omtaler det som flaut at den største innsatsen her til lands – er gjort av finlendere.

I seksti- og syttiårene samlet de inn kvensk og finsk fra Varanger til Storfjord, og det fins i dag hundrevis av timer i det finske båndarkivet. Kompetente folk som visste hva de drev med, og et skattkammer som burde fått ressurser til å bli gjennomgått. Forskningen her hjemme burde satset, sier hun. Det ville hjulpet også språktinget, som jo ikke kan drive med forskning.

Les også: – Snart er det for sent

– Ingen vet nøyaktig hvor mange ord et språk har, det fins endeløst mange. Men hva vi har i ordlistene er en helt annen sak. Den digitale kvenske ordlisten har 10 000 ord, og det holder ikke i det hele tatt. De gamle hadde ord for absolutt alt, men de gamle og ordene med dem forsvinner, sier Söderholm. Da blir ordene fra gamle dager borte for godt, samtidig som mangelen også er stor for kvenske ord for moderne forhold.

En tekst, 40 nye ord

– En lett løsning er å overta de norske lånordene, men det ser ikke ut. Det blir så mange norske lånord at det rett og slett blir stygt. I tillegg til å samle inn gamle ord, burde vi ha et system for å lage nye, men det har vi dessverre ikke. Ordforrådet er kort sagt et stort problem for kvensk, det burde vært jobbet mye mer med, sier Eira, som selv må lage nye ord i sin oversetter-gjerning.

– Da jeg oversatte en tekst til fylkeskommunen for ei stund siden, ble det sikkert 40 nye ord. Man er nødt til å lage dem når de ikke fins noen steder, sier hun.

Det en slik språkpolitisk linje for produksjon av nye ord må ta stilling til, er om man ganske enkelt skal låne ord fra norsk eller finsk, meänkieli eller samisk. Eller om man heller skal avlede og lage nye ord fra kvensk, eventuelt sette sammen nye ord fra dem man allerede har. I dag, sier Söderholm, er det opp til hver enkelt oversetter. Fordi det altså mangler språkrøkt og språkplanlegging.

– Jeg mener det er språktingets ansvar å lage slike språkpolitiske retningslinjer. Hvem andre skulle det være, sier hun.

Tør ikke love

– Det skjer positive ting, men det er alt for lite. Det er veldig vanskelig å revitalisere et språk hvis ikke folk snakker språket. Jeg skulle ønske jeg kunne være optimist, men fornorskningen har kommet for langt og vi er 30 år for sent ute, sier den pensjonerte læreren, som sier vi mister ufattelig mye når et språk går tapt. Kultur, historie, levemåte, hun sier det blir grusomt kjedelig når alle bare skal snakke norsk og engelsk.

– Alle språk er viktige å ta vare på. Men om kvensk blir et levende språk igjen, det tør jeg ikke love. Samtidig skal vi ikke miste håpet helt heller. Samene har jo fått det til, så hvorfor ikke.

Eira forteller at det på møtet i språktinget også ble tid til å diskutere hva kvener skal hete på kvensk. Selv har hun brukt det ordet kvener før i tiden brukte om seg selv, lantalainen. Kvääni sier hun, ble nemlig aldri brukt av de gamle.

Kvinne i kvensk miljø

– Men selv om lantalainen ble brukt, så har de i dag mistet den identiteten. Ordet har med Lannanmaa og Tornedalen å gjøre, og når kontakten dit forsvant, så forsvant også kontakten med etnisiteten. For meg er det greit at man har tatt i bruk det norske ordet kvääni, jeg bruker det når jeg oversetter politiske tekster. Men oversetter jeg tekster fra gamle forhold, da klarer jeg ikke bruke kvääni. Fordi jeg vet at ingen tok det i sin munn.

Det kvenske miljøet har tradisjonelt vært preget av mange sterke og etter hvert eldre menn. Vi avrunder med å spørre Eira hvordan det har vært å være kvinne og kvensk forkjemper i et slikt miljø.

– Jo, det kan være frustrerende å forklare og forklare uten å nå fram. Men jeg har aldri vært redd mannfolk, så det er ikke noe problem. Jeg gjør som jeg gjør og finner mening i det, svarer hun.