Seuraavan perioodin aikana hän oli liiton sekretääri. ARKKIIVIKUVA: LIISA KOIVULEHTO
Kvenene trodde at Rammekonvensjonen skulle gi et løft, men ble skuffet allerede i starten.
Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no
Egil Sundelin var nestleder og sekretær i Norske kveners forbund-Ruijan kveeniliitto i årene før og etter 1998 da Rammekonvensjonen ble ratifisert. Han forteller at de hadde store forventninger til konvensjonen: At dette skulle bli tatt på alvor. At kvenenes juridisk status og rettigheter som minoritet skulle avklares på ordentlig.
– Forventningene til konvensjonen var i første rekke knyttet spørsmålet om hvilke internasjonale konvensjoner som Norge hadde ratifisert tidligere også omfattet kvenene. ILO-konvensjonen omfattet samene, men hva med de andre?
AP stengte kvenene ut
Sundelin var en tilhenger av Arbeiderpartiet og visste at partiet sto på en linje at internasjonale minoritetskonvensjoner bare omfattet samene.
– I 1992 skreiv statsråd Gunnar Berge « at kulturvernbestemmelsene i art 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1996, er internasjonale konvensjoner som omfatter samenes rettigheter i et internasjonalt perspektiv» Arbeiderpartiet sto da på en linje at norsk minoritetspolitikk var urfolkspolitikk, sier Sundelin.
Han hadde kjent Berge i mange år gjennom arbeidet i ungdomsfylkinga og visste at kvener hadde Berge liten peiling på.
– Hvor fikk han råd da?
– Jeg tror det var signaler fra partiledere i nord. AP har ikke vært den store drivkraften for kvenske saker. Vi fikk ingen signaler eller henvendelser vedrørende kvenenes stilling, forteller Sundelin.
Han husker at kvener også ble direkte motarbeidet.
– Det var ikke enkelt å ta opp kvensaker i AP på 1990 tallet. På representantskapsmøte i Finnmark Arbeiderpartiet i desember 1995 skulle jeg ta opp spørsmålet om kvenene som innvandrere, som en politisk sekretær fra AP hadde erklært året før på et kvenseminar i Tromsø. Da forlangte partiets samepolitiske talsmann, Steinar Pedersen, at mitt innlegg skulle stoppes. Det hele endte med at dirigenten kommanderte Pedersen ned fra talerstolen pga. personangrep på meg.
Streng linje
Tolking av traktater er et omstridt tema, ikke bare i Norge. Alta-kampen – kanskje også stiftelsen av Norske kveners forbund? – hadde ført til at regjeringa hadde tegnet noen prinsipielle linjer i sitt forhold til minoritetene.
– I forhold til kvenene hadde regjeringa på begynnelsen av 1990-tallet lagt seg på en streng linje slik at statens handlingsrom ikke blei innskrenket. Derfor betraktet man kvenene som innvandrere.
– Mitt håp var at Rammekonvensjonen ville avklare disse spørsmåla og at tidligere konvensjoner også omfattet kvenene. I tillegg håpet jeg at man gjennom disse konvensjonene kunne få en avklaring av kvenenes historiske og juridiske status i Norge.
Samerettsutvalget hadde i NOU 1984:18 tatt opp spørsmålet om kvenenes stilling og påpekt at det her dreide seg om vanskelige problemstillinger.
Siden kvenene ikke var omfattet av ILO –konvensjonen, manglet kvenene et juridisk rammeverk for sine krav.
Ingen utredning
Sundelin ble skuffet over at Arbeiderpartiet ikke gikk med på en utredning av kvenenes historiske og juridiske stilling – utover Rammekonvensjonen. Kvenene er sterkt uenige med begrunnelsene.
– Partiet og dens rådgivere sto på at grensetrekkinga i 1751 ikke hadde noen betydning for hvem som omfattes av urfolksbegrepet. De områdene kvenene hadde etablert seg i var allerede underlagt den norske stats suverenitet. I tillegg hevdet partiet at de områdene som kvenene hadde slått seg ned i hadde vært under dansk-norsk enejurisdiksjon siden 1613 og at kvenene i Tana, Karasjok og Kautokeino var blitt en del av den samiske befolkninga. Man så for eksempel helt bort fra at kvenene tilhører en befolkningsgruppe som hadde bebodd landet eller en geografisk region da de nåværende statsgrensene blei fastlagt.
Må ta opp kampsaker?
– Det viktigste som skjedde i forhold til Rammekonvensjonen var etter min meining at kvenenes stilling blei avklart i forhold til FNs konvensjon av 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon fra 1966 om sivile og politiske rettigheter.
Sundelin poengterer at slik situasjonen er i dag er Rammekonvensjonen og de konvensjonene som er inkorporert i norsk rett gjennom i Menneskerettslova de viktigste juridiske redskapene kvenene har. Også enkeltpersoner kan bruke disse overfor norske domstoler.
– Dessverre ser det ut til at alt må gjennomføres som «kampsaker». Trass i at både Sametinget i Fylkestinget har støttet kravet om vern av kvenske kulturminner, vil myndighetene ikke gi kvenene denne retten utover gjeldene norsk lov.
– Jeg kan heller ikke se at Utredningsinstruksen – som skal sikre at statlige instanser best mulig kan utrede konsekvensene av sine forslag for personer som tilhører nasjonale minoriteter – er fulgt opp. Instruksen gjelder arbeidet med bl. a offentlige utredninger og utredningsarbeid knyttet til direktorater og andre underliggende virksomheter.
– Det er beklagelig og viser at både byråkrater og deler av det politiske miljøet ikke har tatt konvensjonene på alvor, sier han.Varapuhheenjohtaaja Egil Sundelin Ruijan kveeniliiton liittokokkouksessa novemberikuussa 1997.
Fundamentet ble lagt
Allereie i det første nummeret (6. oktober 1995) kunne Ruijan Kaiku fortelje at Kommunaldepartementet holdt på med forarbeidene til ratifiseringa av en konvensjon om kulturelle minoriteter.
Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no
Rådgiver Sverre Johansen fortalte til Ruijan Kaiku at Norge vil ratifisere konvensjonen spesielt med sikte på kvenene, og at dette ville bli et fundament for det framtidige arbeidet med kvenspørsmål.
– Kvenene har bestandig vært betrakta som en minoritet, men de har ikkje hatt spesielle rettigheter slik som samene etter hvert har fått. Den organisatoriske plasseringa muliggjør først og fremst systematisk arbeid med kvenspørsmål, sa rådgiveren.
Blant saker som kvenene ville fremme var en utredning på linje med samerettsutvalgets.
Nestleder Egil Sundelin i NKF-RK mente dette var en viktig milepæl, men at han venta en politisk avklaring fra Stortinget for å sette i gang en politisk avklaring av kvenenes stilling både historisk og juridisk.
– Omfatter kvenene og samene
28. juni 1996 skrev RK at ekspedisjonssjef Arne G. Arnesen i kommunaldepartementet trodde at regjeringa ville være klar til å ta stilling til ratifikasjonen i løpet av høsten. Først måtte regjeringa ta stilling til hvilke minoriteter den skulle gjelde for.
Året etter gikk kommunaledepartementet inn for at konvensjonen ville omfatte kvenene og samene.
Departementet skrev til Norske Kveners Forbund at man ved ratifiseringa ville bidra aktivt til utviklinga av en folkerettslig minimumsstandard for minoritetene i Europa.
«Den kvenske befolkning har hatt en ubrutt bosetting og kultur fra lang tid tilbake. Og det er ikke tvil om at den kvenske kultur har vært med å sette preg på store deler av våre to nordligste fylker, ved siden av det samiske og norske», skrev det norske kommunaldepartementet i et brev til Norske Kveners Forbund 19. mars 1997.
– Det vokser fram et skille
Kjell-Magne Bondevik dannet regjering oktober 1997. NKF-RK hold landsmøte i Tromsø i november. Nyutnevnt statssekretær Johanne Gaup inviterte kvenene til å delta i en arbeidsgruppe for å vurdere statens politikk overfor sigøynerne og romanifolket. Og hun kom med en kalddusj: Gaup fortalte at det vokser fram et klart skille mellom minoritetsrettigheter og urfolksrettigheter. De statlige tiltakene for bevaring av utvikling at kvensk språk og kultur skulle være følgende: Finsk som andrespråk i grunnskolen i Troms og Finnmark, egen finskkonsulent ved Statens utdanningskontor i Tromsø og at kvenforbundet får bevilgninger over statsbudsjettet. Det var langt fra det kvenene hadde forestilt seg.
