På besøk

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

I Honningsvåg rak ungene fritt, snublet inn både her og der. Skikken er i dag forsvunnet, men i min barndoms by het det å «fære på ræk.»

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Vi rak på besøk også til hus hvor det kun bodde voksne. Vi hadde de beste motiver, for i det rette huset kunne det nemlig vanke noe godt. Fylte drops var en favoritt, men også bringebærdrops og honningkamfer fristet småtasser til å gjøre som russetømmeret i sjøen og «ræke roindt.» Var folk i det ekstra spandable hjørnet, kunne man til og med få sjokolade, eller et kakestykke.

Tunglærte i jakten på godsaker var vi ungene aldri. Vi erfarte raskt hvem som hadde hva på lur, og tilpasset vår reking ut fra følgende tanke; hva hadde man mest lyst på i dag?

Les den kvenske versjonen av denne fortellingen: Kylästellyy

Naturligvis demret det også for dem man besøkte. Selskapssyke personer skjønte raskt at her gjaldt det å gjøre seg populær blant ungene, med bestikkelser som overgikk naboens, den kjipingen. Motsatt også, var man av det sure og tverre slaget som krevde å ha huset for seg selv, var det bare å spandere null og niks, folketomt på trammen ble det.

Vi rak rundt også i Kjelvik. Mest om sommeren, da husene krydde av feriegjester. Da var stedet et yrende liv av mennesker og dyr, barskt innrammet av karrige fjell og et hav fullt av fisk. Kjelvik-ungene fungerte som postbud og vareleverandør, vi knakket på dører og hadde med oss beskjeder og nyheter og brev og pakker og varer, sendt utover med båt. Lytte til folk hadde vi også tid til, mellom fiske og lek. Spesielt dersom det ble trollet fram noe godt å gumle på.

«Tusen takk,» sa folk, de vinket oss inn. «Æ har nu nåkka te dåkker, til gjængjæld og siden dåkker nu først e hær.»

Det fantes unger som gikk ekstra grundig til verks. Som spionerte på kaia når folk vendte hjem etter å ha proviantert i Nordvågen eller Honningsvåg. Et glimt oppi handleposene økte sjansen for fulltreffer når man senere på dagen banket på den aktuelle ytterdøra og spurte om man der i huset så for seg besøk.

Best likte vi å reke på besøk til eldre. De var alltid hjemme, satte alltid stor pris på selskap, og var som regel alltid rause. Godsakene hentet de fra overskap og underskuffer, fra kjøleskap og fryser. Og fra stekeovnen. Ei hjembakt formkake derfra var meget godt nytt. Da benket vi oss raskt til ved kjøkkenbordet.

«Æ har nåkka formkaka fra i går,» den fristende kaka kom subbende mot oss over trøtte ben i brunrutete tøfler. «Vil dåkker onga kanskje ha?»

Vi fikk iskald melk til kaka, gamlemor eller gamlefar pratet og spurte om vær og vind. Vi svarte og spurte tilbake, og jeg minnes siste halvdel av 70-tallet som de beste – og siste – årene for denne typen byttehandel og sosial kontakt mellom samfunnets eldste og yngste. Noen kaller det trist at dagens gamle er så ensomme, der de sitter i godstolen og glor på fjernsyn. Men jeg sier at vi har fått likestilling, for ungene er knapt bedre der de sitter ensomme og glor på mobiltelefonen.

På åttitallet sluknet mange lys i husene i Kjelvik og ellers langs kysten. De eldre trakk sine siste sukk, de yngre reiste vekk. I dag fins det ingen som byr på fylte drops og vil høre nytt siden sist, og heller ingen unger som overbringer hilsninger og vil høre historier fra gamle dager. Husene står tomme til nedfalls, eller tjener som jakt- og fiskehytter for tannleger som bor sørpå.

Best minnes jeg når de gamle i Kjelvik fortalte om krigen. Om dem som på uklart vis ble borte for godt, som aldri mer fikk se Magerøya. Og om dem som havnet på stedets kirkegård, gravstøttene best synlige når vindrossene fra havet presset ugresset flatt.

«Han ligg der ennu,» sa de gamle. «Å kjæra onga, kan dåkk tenkes å ville gå dit en tur? Og hilse så pent ifra mæ?»

Da ruslet jeg hjem og hentet den vesle trillevogna. Og når Rex og Lizken så meg trille av sted med vogna, da avbrøt de både musejakt og slumring foran trammen for å bli med. De visste at nå skulle jeg plukke villblomster.

Et stykke opp i lia, der plukket vi blomster som vi satte oss i lyngen og knøt små buketter av. Med trillevogna full av buketter gikk vi bort til kirkegården, innhegnet av et lavbygd, vindskjevt gjerde.

Men å finne rette gravstøtte var stundom vrient, jeg kunne ennå ikke lese. Problemet lot seg løse, jeg la flere kvaster på flere gravstener. Ofte var vi flere unger som dro til kirkegården, vi lette i lag til vi var enige om den mest sannsynlige støtten. Det hendte noen voksne hjalp oss, de nikket og pekte på den rette støtten. Som tiden gikk fikk vi våre faste kunder, dem slapp vi å lete etter, og så formidlet vi dagens hilsning. Fra gamlemor med krydderkaka i ovnen.

Vi sang ved graven når vi la ned blomsterkvastene. Vi sang de fineste salmene vi kunne, Ro ro til fiskeskjær, Lille måltrost og Bæ bæ lille lam. O’ du som metter liten fugl, den sang vi. Og Pepperkakesangen, og den om bakeren fra Østre Aker, han som baker kringler og julekaker.

Vi la en blomsterkvast på værslitt granitt, stilte oss i ring, grep hverandre i hendene og sang. Vi sang Bekken bruser. Den uheldige mannen. Mikkel rev som satt og skrev. Hvor er hammeren Edvard? So ro lille mann, nå er dagen over.

Like passende for anledningen var de neppe, alle salmene våre, men vi hørte aldri noen klage.

Senere, med blomster til overs i trillevogna, trillet vi på nye besøk. Rex og Lizken og jeg. Delte ut blomster også til dem som ennå levde.