Dagny Olsen minnes barndomens jul som en ren og stille høytid. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN

Dagny Olsen minnes barndomens jul som en ren og stille høytid. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN

-Kvensk jul var ganske stille, fredelig, høytidelig og ren. For all del ren, minnes Dagny Olsen om sin barndoms jul.

Adventsstjernen stråler gyllent i det store stuevinduet i Dagny Olsens hjem i Alta. Men slik har det ikke alltid vært. Under oppveksten i Porsanger, to mil utenfor Børselv, var julepynt en fremmed tanke.
-Var ikke jula særlig viktig da du vokste opp?
-Joda, men da var kanskje fokuset mest på Jesu fødsel. Det var ikke så mye pynting, men alt skulle være rent. Duker og gardiner ble strøket og stivet. Og i mors hus skulle det ikke være fingermerker noen plass. I alle fall ikke når julen ringtes inn. Alt skulle skinne. Til og med kasserollene, forteller hun.

 

Renslighet i fokus
Dagny minnes en mor som skurte og skrubbet. Som eldste jente i en søskenflokk på åtte, var det naturlig at Dagny også hjalp til i juleforberedelsene.
-Jeg var nok mors høyre hånd, og programforplikta til å hjelpe til. Jeg kunne ikke se på at mor sleit seg ut, sier hun. Rengjøring av kjøkkenskap og pass av småsøsken var naturlige oppgaver som falt på Dagny. Det var ikke bare huset som skulle være gullende rene, lillejulaften måtte hele familien i sinkstampen.
-Alle skulle være rene og nybadede til jul. Vi hadde jo ikke innlagt vann, så vi måtte bære vann fra bekken. De yngste ble badet først, og så de eldre etter tur. I det samme vannet. Vi fylte bare på varmere vann, fortellere hun. Som del av den kvenske nøysomheten, ble badevannet til slutt brukt til gulvvask. Ingenting som kunne brukes gikk til spille i kvenske hjem!

 

Det sitter fortsatt i
Det var tilknyttet skam å ha flekker på dørene da julen ble ringt inn i de kvenske hjem.
-Da tenkte man jo at de ikke hadde orket å gjøre rent til jul, og en lurte på hvorfor. Men de aller fleste hadde det jo helt rent. Men jeg husker at min bestemor hadde en svigerdatter som ikke var så nøye. Det var liksom ikke skikk i det huset, ler hun. Det med skikk var viktig. Det var viktig å ha gode skikker og ordentlige rutiner.
-En skulle ikke hente vann eller ved på julaften. Da kunne en bli tatt av stalloen. Så vann og ved måtte være i hus på julaften. I alle fall på julekvelden, sier hun.
-Jeg har det nok fortsatt i meg det der med at det skal være skinnende rent til jul, og må innrømme at jeg ikke har det helt godt inni meg hvis jeg av en eller annen grunn ikke får gjort ordentlig rent til jul. Men da får jeg bare trøste meg med at jula er i mørketida, så da vises det ikke, småsmiler Dagny.
Norske juletradisjoner
I hennes oppvekst var jula var mest en tid til ettertanke. Pyntingen til jul kom først i med møte med den norske kulturen. Det var ofte skolebarna som tok med seg norske juletradisjoner som julegaver, julepynt og nisser med hjem til kvenbygdene.
-Vi hadde ikke julegaver de første årene. Jeg var kanskje seks-sju år da jeg fikk min første julegave. Da hadde eldstebror begynt på skolen, og han kom hjem med norske skikker. Han fortalte at til jul så skulle man ha julegaver, for det hadde han hørt. Det var jo helt nytt for oss, så vi fant bare på ting som vi pakket inn og ga til hverandre. Ting vi allerede hadde, forteller hun. Etter hvert ble til at en kanskje strikket sokker til hverandre. Det måtte være nyttige gaver. Ikke noe tull.
-Da den norske jula begynte å velte seg inn med julegaver og julenisse, begynte vi å pynte også. Og så begynte vi å synge julesanger, forteller hun.

 

Høytid og pinnekjøtt
På grunn av lange avstander gikk ikke familien i kirken julaften, men de fikk høytidsstemning i heimen gjennom radioen da julen ringte inn klokken fem.
-Da var alle rene, pene og nystrøkne i de beste klærne. Og alt skinte, sier hun.
Barndommens julemiddag besto av hjemmetørket pinnekjøtt med poteter, gulrøtter og grønnertestuing, og av bakst gikk det i lefser, smultringer, sirupskake og noen småkaker. Flere av disse mattradisjonene holder Dagny fortsatt i hevd, og i år ser hun spesielt fram til pinnekjøtt som hennes kvenske kjæreste har tørket på tradisjonelt vis.
-Det gleder jeg meg veldig til, smiler hun mens hun energisk svinger kjøkkenkluten over kjøkkenbenken. For det skal være rent. For all del rent.

 

Første gang publisert i Ruijan Kaiku nr 10 -2013.