– Så sterkt at jeg turte ikke leve en dag uten

Var det en ting Henry var sikker på som ung, så var det at han ikke var kristen. Likevel endte han opp som predikant i den læstadianske kirke. Alt på grunn av ett enkelt brev. (Foto: Kristine Jonas)

 

Ung og fri er Henry Bårdsen fast bestemt på å frastøte seg foreldrenes kristne tro. Lite vet han om hendelsene som skal forme resten av hans liv.

 

Kristine Jonas
kristine@ruijan-kaiku.no

 

Ettermiddagssolen strømmer inn gjennom de slitte vinduskarmene. Bygget er gammelt, men solid. Imellom falleferdige benker går Henry Bårdsen opp midtgangen mot talerstolen. Plassen som er hans i dag. I taket henger det lysekroner av gull, men hallen har ellers lite av utsmykking. Det er søndag ettermiddag, og salen fyller seg raskt opp med barn, unge foreldre og eldre. Etter en lang tid med digitale samlinger kan de endelig møtes fysisk igjen. I dag skal Henry Bårdsen tale om tro og kjærlighet. Guds kjærlighet.

Begynnelsen

Før vi kommer helt hit må vi gå litt tilbake i tid. Henry Bårdsen svarer ringeklokka med et ivrig smil og hyggelig hilsen. I dag skal han dele livet sitt med oss på en måte få mennesker gjør. Han skal fortelle om hans første møte med Gud, og hvordan hans kvenske språk og slekt har vært en sentral del av livet. Kona Gunn er rask å servere både kaffe og kaker før hun forsvinner ut av rommet. Ektemannen Henry begynner å dele, og her er mye han vil ha sagt. Bakgrunnen som lærer kommer godt fram i de grundige svarene, med all mulig slags informasjon om språk, vitenskap og ikke minst hans mange personlige opplevelser.

Henry Bårdsen ble født i Alta i 1951. Hans mors familie kom til Alta i 1852 fra den finske siden av Tornedalen, mens hans far var fra Kvalsund. Begge foreldrene snakket både finsk og samisk, for slik var det på den tiden. Språkene var i live og ble brukt av de fleste i byen. Selv om foreldrene til Henry ikke lærte han finsk, eller det vi i dag ville kalt kvensk, plukket små barneører stadig opp ord og uttrykk.

– Vi har hørt det når vi vokste opp, men ingen har pratet det til oss. Fornorskingspolitikken har utslettet mye av språket og kulturen, men kvenen har noe man kaller for sisu. Det er en egenhet, en stahet. Man gir seg ikke. Man skal klare det, forklarer Henry.

Kristendom og læstadianismen var en sentral del av familiens liv og tro, og hadde vært det i flere generasjoner. Men som ung var ikke Henry særlig brydd med det. Han var som ungdom flest, og allierte seg med kompisene sine på Kronstad i Alta.

– Vi brøt så kraftig som det gikk an å bryte. Man sa ikke noe om at man ikke ville ha noe med det å gjøre, men når man kom opp i tenårene så ble det bare brudd. Var det noe jeg ikke ville bli så var det å bli kristen, og i hvert fall ikke læstadianer, fastslår 70 åringen i dag.

Flukten

Han beskriver bruddet som en flukt. Flukten fra det kristne. Men det var ikke så enkelt. Henry kjente stadig på et kall fra noe ukjent. Ungdomstiden gikk til festing og jobbing, som de fleste andre på hans egen alder. Det ble en måte å flykte fra tankene han ikke visste han hadde.

– Det var noe i meg som jeg ikke ante. Jeg så det ikke selv, men andre så det. Det var ikke noe koselig. Jeg måtte hele tiden flykte fra det.

Tilbake i det slitne bedehuset på Elvebakken taler Henry til forsamlingen sin. I bedehuset er det ikke stille, som man kanskje forventer i et Guds hus. Tvert imot, i bedehuset søndag ettermiddag er det liv og røre. Det er ikke alltid så lett å få små barn til å sitte stille i over en time. De spaserer rundt omkring, klatrer på stoler og tuller med hverandre. Ubemerket av dette, taler Henry høyt og tydelig til forsamlingen sin.

– Det er kanskje de som ikke tror, som kjenner på Guds kjærlighet aller mest. De kjenner på en lengsel, som de kanskje ikke vet hva er.

Brevet

Det Henry taler om i bedehuset denne søndagen er ikke hentet fra bibelen, en kollega, eller en venn. Det er hentet fra han selv. Hans egen opplevelse av kallet fra Gud. Den dag i dag husker Henry nøyaktig når han ble kristen, selv om det hele startet lenge før det.

– Det er ganske diffust, at man ikke har det bra. Man vet at det er noe man lengter etter, man skjønner det bare ikke. Men så var det kanskje bare et ord. Et brev som min søster skrev, forteller han.

Henry husker godt brevet fra 1972. Han husker ikke hele brevet, men han husker søsterens ord; Du skal ikke huske hva du har brutt med.

– Det tok i meg. Vi holdt på i Kongsberg og festa å styrte så til de grader. Så plutselig begynner noe å gnage i meg. Jeg ble stilt i en posisjon som gjorde det umulig for meg å flykte. Det ble så sterkt for meg at jeg turte ikke leve en dag uten det. Den gløden har ikke forandret seg i meg selv til den dag i dag, sier han.

Åpenbaringen

Kallet var kommet, men det var ikke før senere han ble kristen. Livet gikk videre, og som ung rørlegger fant han seg senere det samme året i Vestre Jakobselv på en arbeidsplass hvor få snakket norsk. Selv om foreldrene hans snakket kvensk og finsk seg imellom, var det ikke et språk Henry kunne. Trodde han i hvert fall.

– Jeg hadde ikke hørt det siden 16-17 års alderen, og der var det på arbeidsplassen hver eneste dag. Jeg oppdaget plutselig at jeg forsto hva de sa. Jeg ble helt forfær.

Med denne oppdagelsen kom også minnene. Minner fra sanger fra mamma i barndommen, sanger sunget på finsk.

– Det var som en hinne ble fjernet, og en hel verden åpnet seg. Det var veldig, veldig rart. Da kan man tenke hvor mange ord man har lært uten å vite det. Det er fantastisk mye, forteller han optimistisk.

I den lille bygda i Vestre Jakobselv oppdaget 21 år gamle Henry Bårdsen to ting. Over natten hadde han fått både en ny tro, og et nytt språk. Etterfulgt av troen, kom en lovnad. Henry ønsket å vise at han var villig, villig til å hjelpe de som måtte trenge det.

– Da lovde jeg til Gud, kan du bruke meg så er jeg her. Jeg sier ja. Jeg hadde ikke en tanke om noe, men tenkte kanskje, kanskje en dag kan jeg hjelpe.

Nærmere 50 år senere taler han i bedehuset på Elvebakken i Alta. Siden den gang har han vært en aktiv taler i det læstadianske miljøet både i Norge og Finland. Språket og troen har gått hånd i hånd hele veien, men det viktigste av alt har vært vennskapene og samholdet skapt på veien. For mange har Henry vært en trøstende stemme i en trengende situasjon.

– Det er en fantastisk oppgave å få lov å være et sendebud. En som kan si noen ord som Jesus ville ha sagt, eller gjøre noe for dem. Jeg har fått møte mange, og hatt mange sterke opplevelser på veien. Jeg har fått se begge sider av troen, og det er en enorm forskjell. Det har absolutt formet hele livet.

Henry nærmer seg slutten av dagens tale i bedehuset, og urolige barneben venter tålmodig på å få slippe ut av dagens samling.

– For Gud elsker alle. Amen, sier Henry og lukker bibelen framfor seg.

Barna i bedehuset hiver seg rundt. De får på seg jakker og sko. Storebror bærer veska til lillesøster, og mamma og pappa plukker opp det som blir glemt. Nå skal de hjem igjen.