Savnet har vært den gode fellesfølelsen av det kvenske

Hanne Grøndahl fra Norske kvener Vestland – Västaruijan kväänit. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Arrangøren sier seg meget godt fornøyd med den aller første sørnorske kvenfesten.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

– Vi fikk det vi på forhånd ønsket, nemlig den gode følelsen av kvensk kultur. I tillegg fikk vi mye formidling av kunnskap, noe som også har vært et savn for oss her nede.

Det sier Hanne Grøndahl, sekretær i Norske kvener Vestland. Med Kvenfesten 2026 i bakspeilet er det tid for oppsummering, hvor hun og resten av foreningsstyret kan notere seg bra besøk og stor suksess. De retter også en vennlig hilsen til de mange som tok turen nedover fra det høye nord.

– Dermed ligger det an til at dette kan bli en årlig fest eller festival her i Sør-Norge?

Stadig nye

– Det er planen. Neste år skal vi til Trondheim, og året etter der tror jeg det blir Oslo, uten at jeg skal si det for sikkert. Meningen er i alle fall at dette skal være en vandrefestival sørpå.

– Et fint ord, vandrefestival.

– Ja. Det passer for kvener det, vet du. Det er også en god måte for oss å bli kjent oss i mellom, for vi er ganske mange kvener her nede. I tillegg er det mange som ennå ikke har oppdaget at de er av kvensk avstamming eller bakgrunn. Det dukker stadig opp noen nye som sier at jo, de har visst noe slikt, bakover i slekta si.

– Så det bor en kven i nesten alle?

– Det gjør visst det. Også rundt om på Vestlandet, sier sekretæren.

De fleste har flere

– Dere som har mange nykvener, går det stort sett greit for dem å informere slekt og familie om det kvenske opphavet?

– Det er nok ikke alltid like enkelt. Men det blir på en måte en oppvåkning, og i dag er det også større oppmerksomhet på minoriteter, rettigheter og forsoningspolitikk. Jeg tror folk generelt har blitt mer bevisst sin egen identitet, og at det er lov å ha flere identiteter. Det har de fleste, også her sørpå, sier Grøndahl.

– Hva gjorde at du ble interessert i det kvenske?

Mer akseptert

– På morsiden kommer familien min fra Alta, og vi fikk vite at vi var finske. Men, det var ikke mye snakk om det, og vi visste ikke så mye mer. Senere forsto jeg at jeg tilhører et kvensk folk, et minoritetsfolk, sier Grøndahl. Og bekrefter at der hennes besteforeldre måtte droppe hele temaet – de fikk lov verken til å lære språket eller å være kvenske – så hoppet hun uti det.

– Jeg syns det var viktig, og dermed var det bare å begynne. Nå har det blitt mer akseptert i familien, det at vi er både og. Både norske og kvenske, sier Grøndahl.

Som etter vel blåst for Kvenfesten 2026 ser fram til nye festlige anledninger for å lære mer. Mye mulig legge turen nordover også, i nokså nær framtid, tar vi med.