Sunniva Ekeland studerer kvensk bachelor og har noen tanker om hva hun kan bruke utdanninga til. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Om det er viktig at kvenflagget synes rundt omkring, spør du? Vel, for Sunniva Ekeland ble flagginga ved skolen en slags «åpenbaring.»

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg er egentlig på besøk hos min far som bor i Kvænangen.

Det sier Tromsø-bosatte Sunniva Ekeland, som torsdag denne uka deltok på Halti kvenkultursenters månedlige språkkafé i Raisi/Nordreisa.

– I og med at han hadde et jobbmøte på Halti, så tenkte jeg å sjekke ut hva som skjer nå under Paaskiviikko.

I foajeen på Halti møtte hun tilfeldigvis på språkkafégjengen, og ble invitert med på dagens økt.

Det valgte hun, som straks gyver løs på tredje året på sin bachelor i kvensk, selvfølgelig å takke ja til.

Tar språket tilbake

Ekeland forteller at hun trives godt som kvenskstudent ved UiT – Norges arktiske universitetet.

– Det er både koselig og bra, og det føles viktig, sier hun.

Det er de kvenske slektsrøttene som gjør at hun har valgt denne studieretninga.

– Jeg kjenner ingen i familien som prater språket, og har ikke hørt noen prate det, men vet at jeg har kvenske røtter og ville vel egentlig ta tilbake språket og kulturen, sier hun.

Ekeland erkjenner at det ikke bare er enkelt.

– Men hvis man er engasjert, så går det bra.

Hun har verken hatt kvensk eller finsk før hun startet på universitetsstudiene.

– Jeg må innrømme at jeg ikke visste at man kunne det.

I senere tid har hun sett at hun kunne ha tatt finsk på den videregående skolen hun gikk på i Tromsø.

– Men det ble ikke snakket om det, sukker hun.

Planlegger master

På spørsmål om hun kan anbefale andre unge til å ta kvenskstudiet, nøler hun ikke ett sekund.

– Ja, studiet på UiT er veldig bra, og professoren, Mikko, er veldig flink, og god til å lære fra seg.

Og hvis hun selv blir god nok, sier hun, så kan hun tenke seg å jobbe som oversetter.

– Planen er også å skrive en masteroppgave rundt det. Men det ligger et stykke inn i framtiden.

– Men det betyr i alle fall at du trives såpass bra at du skal studere videre?

– Ja, sier hun.

Det første året, med årsstudium og bachelor slått sammen, var det ifølge henne et kull på rundt 15 studenter.

– Det andre året var vi rundt fem.

Avgjørende øyeblikk?

Ekeland anslår at hun har visst om de kvenske anene sine omtrent fra ungdomsskolealder.

– Men jeg visste ikke helt hva som lå i det.

Brikkene ramla i større grad på plass da hun gikk siste året på videregående.

– Ganske seint, altså. Man skulle kanskje tro at man hørte mye om kvener når man vokser opp i Alta. Men der følte jeg ikke at jeg hørte noe som helst, sier hun.

Plutselig en dag hadde skolen hennes i Tromsø heist det kvenske flagget. Det var da «åpenbaringa» kom:

– Da gikk det opp et lys for meg. Jeg skjønte at vi måtte være en større gruppe, og at dette måtte være viktigere enn jeg hadde trodd. Da begynte jeg å sette meg inn i det, sier hun, og legger til:

– Jeg hadde også en elev i klassen som var kven, og som kunne forklare det litt bedre for meg.

Vennekretsen hennes for øvrig synes det hun holder på med er kult, forteller hun.

– Jeg har støttende og gode venner.