Skal du til Finnskogen i sommer? Bli kjent med de finske stedsnavnene! Tuula Eskeland samlet finske stedsnavn i Finnskogen i perioden 1969-1986 og skrev doktoravhandlinga «Fra Diggasborrå til Diggasbekken – Finske stedsnavn på de norske finnskogene» i 1994. Der skrives navnene på norsk skrivemåte. Men folk i Finnskogen vil bruke de finske stedsnavnene og lage nye selv om de ikke alltid forstår hva ordene betyr.

Tuula Eskeland kirjoitti tohtorinväitöskirjan «Fra Diggasborrå til Diggasbekken – Finske stedsnavn på de norske finnskogene»  Mettä-Suomen paikannimistä vuona 1994. Mettä-Suomen paikannimet kirjoitethaan ruijan ortografian jälkhiin eikä se ole aina helppo tiettäät mikä sana oon tavustalla. Uusiaki nimmii oon tehty, sillä paikannimet oon tärkkee identiteettimarkkööri.

 

Fra arkivet, skrevet av Liisa Koivolehto, publisert 24. mars 2000.

Stedsnavn er stedets kollektive hukommelse. Selv i Finnskogene hvor språket ikke er daglig bruk, er de finske stedsnavnene en del av hverdagen. Stedsnavnene er en viktig element i den kulturelle identitets tilknytningen og egenart.
I 1995 disputerte Tuula Eskeland om temaet finske stedsnavn i Finnskogene. Boka ble straks en bestselger. «Alle» ville ha den, alle som i årenes løp hadde forundret seg over hva de «merkelige» navnene egentlig betyr. For første gang kunne navnene presenteres systematisk og i et stort omfang.
– Boka eksisterer ikke i et trykt utfgave enda, men en kopiutgave av verket er å få hos Gruetunet Museum i Kirkenær, forteller Tuula Eskeland.

1568 navn
Hun har selv samlet navn (både i 1969–70 og 1986), hun har brukt i alle tilgjengelige skriftlige kilder og til slutt hadde hun 101 lokale informanter som kunne det meste om Finnskogene. Det var folk som hadde ferdet i skog og myr i hele sitt liv, og kjente hver eneste vann, tjern, bekk, sund, foss, nes, vik, kulp, myr, skogholt, ås, bakke, høyde, haug, berg og alle de nesten 200 navn som hadde med svedjebruk å gjøre, som var blitt konservert i stedsnavn.
I flere hundre år hadde stedsnavn blitt skrevet ned i forskjellige sammenheng, ofte av folk som ikke kunne finsk, med svært sprikende resultat. Det er ikke lett og i en del av tilfeller ikke mulig å spore opp betydninga. Eskeland ville beskrive og analysere de finske stedsnavnene på de norske finnskogene og finne ut bl.a. om navnene er oppkallelsesnavn fra Savolaks, hvor linnene kom fra, eller om de var selvstendige nydannelser. Hvis de var nye, var de like eller annerledes enn navn i Savolaks? Er navnene påvirket at det norske språkmiljøet, og hvis ja, på hvilken måte? Hvilke gamle navn og navnetyper hadde eventuelt overlevd?
Hun sammenlignet finnskogsnavn med stedsnavn i tre finske kommuner (Hankasalmi, Kivijarvi ja Rautalampi) som tidligere tilhørte alle Stor-Rautalampi kommune, hvor finnene kom fra.

Et område med egenart
Eskeland fant mange forskjeller som alle vitner om at finnskogene er et område med egenart. Gamle navnetradisjoner som var nesten forsvunnet i Finland, er fremdeles til stede i de norske finnskogene.
Hun fant også at i hennes materiale fins det 11,2 prosent stedsnavn som forteller om svedjebruk, mens dette er tilfelle i kun 3,5 prosent i de tre kommunene i Finland. Dette kommer av at svedjebruket ble erstattet av nyere jordbruksmetoder i Finland mye tidligere enn i finnskogene. Norsk skrivemåte har endret navnene tidlig. Bokstavene k/p/t er selvfølgelig blitt til g/b/d (kettu – getto, Porkka – Borch, Tikkais- -Dikkas-), diftongene er blitt forenklet (sud – så), skrivemåten for h varierer (lahti – latt eller laft), betydningene er blitt uklare og må forklares med norske ord (Pekkapuro blir til Pekkaborrobekkeri) og navn er blitt kortere og liksom «norske» (Tyyskåisestå Tysken, Håmålåisestå Hammelan, Råisåsestå Reisen).
– Finnskogene skilte seg tydelig ut på flere felt, bl.a. antall slektsnavn og i navnetypene. Stedsnavnmaterialet på Finnskogene inneholder flere finske slektsnavn enn stedsnavnene i de tre utvalgte kommunene i Stor-Rautalampi. Slektsnavnene er bedre bevart på Finnskogene, og dette bekrefter antagelsen om at den skogfinske kulturen var gjennomgående konservativ. Finnskogene skiller seg også ut i en egen gruppe med flere forekomster og rikere variasjoner av svedjetermene, sier Eskeland.

Muntlige og skriflige kilder
Finnemanntallet fra 1686 har vært en viktig dokument for mange forskere, også Eskeland. Norske myndigheter ville bokføre alle innbyggere i Finnskogene.
Det fins 1225 navn, de fleste finske. Navn, fars navn og hvor vedkommende kom fra, ble bokført. Finnemanntallet viser at de fleste kom fra Sverige, et fåtall direkte fra Finland. Allerede her ser vi flere mater å skrive finske navn. Andre kilder hun har brukt er slektsforskning og muntlige fortellinger.
I slutten av 1960-tallet var det svært mange som kunne fortelle timer etter timer med historier fra livet i Finnskogene.
– Jeg husker spesielt tømmerfløter Oddvar Knutsen og Martin Fløtberget. Jeg husker en gang hvordan jeg satt med Martin flere timer. Da jeg skulle gå, sa Martin i forbifarta, at han syntes det var morsomt å få besøk, siden han hadde 82-årsdag. Etterpå har jeg hørt fra slektningene at den dagen hadde vært stor for han, fordi det var noen som såtte pris på hans erfaring og kunnskapen. Hun har ti store band med lydopptak, men ingen bilder.
– Jeg hadde ikke kamera med meg, jeg tenkte ikke på at det jeg gjorde var noe historisk. Jeg trodde at alt skulle fortsatt være som før, sier hun.
Hun hadde 101 informanter, fleste menn. Kvinnene hadde ikke tid å springe i skogen i jakt og lignende gjøremål, de var hjemme og stelte huset, barna og dyra. Kun 19 av informantene er kvinner.
– I dag ville det nok være flere kvinnelige informanter. Det ville, også være interessant å sammenligne hva dagens ungdom vet om navnene, sier Eskeland.
Finnskogene har vært et populært forskermål for både finske og norske forskere, og det fins svært mye samlet kunnskap i forskjellige fagområder.

Nye finske stedsnavn
Mange private hytteeiere har villet fortsette den finske navnetradisjonen og gi finske navn til sine eiendommer. Flere navn avviker både fra gammel tradisjon og moderne finsk. For å finne slike navn, ringte Tuula Eskeland til kommunen og fikk vite om eieren. Noen sier de har oversatt norske navn ved hjelp av ordbok, noen har letet etter navn i gamle jordregistre osv.
En av de mest spesielle er kanskje vaktpost for elgjegere, Kangasniemi. -niemi betyr ‘nes’. Men dette neset var i midt i skogen!
– Elgjegerne var enige om at den plassen skulle få et finsk navn. Men ingen av den husket et ord finsk. Til slutt kom noen på en finsk idrettsmann som hadde vunnet gullmedalje i OL i Meksiko i -68: Kaarlo Kangasniemi. Og dermed fikk vaktposten midt i skogen navnet Kangasniemi!

Kulturpris
I Norge er det svært sjeldent at noen disputerer med temaet stedsnavn. I Finland og Sverige er dette mye vanligere. Tuula Eskeland er faktisk den andre i hele Norge som har doktorgrad om stedsnavn. Desto artigere er det at det er finske stedsnavn.
I 1995 var hun selvskreven for å få Finnskogprisen, kulturprisen for finnskogene. Den fikk hun av president Åsta Holth under Finnskogdagene. I ekte finnskogsvis var prisen nettopp «pris». Hele prisen har hun helt urørt i ei vakker liten dåse av never. Seiv om hun fikk prisen og setter pris på den, har hun aldri tatt seg en pris.