Sommerminner 2023: «Veldig flott å kunne skru tiden tilbake»

Idyll ved elva. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

I Porsanger skal elvebåten lenge leve. Det fins til og med noen som vil lære seg kunsten å bygge dem.

 

Frank Halvorsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Vi vet ikke av noen kvinner som bygger elvebåt lengst nord i landet. Det nærmeste vi kommer må være Riinakaisa Laitila, hun arrangerer kurs i faget.

– Jeg har fulgt alle fasene og dokumentert, men ikke holdt hammer, for å si det sånn, sier Laitila, som sto på for ungene under årets Elvebåttreff i Lakselva, det var i august i år.

Laitila og ungene smidde blant annet barkebåter, satte seil på dem og sjøsatte dem i strandskvulpet ved Patosuanto-bredden.

Heller ikke kven-grunnlegger Terje Aronsen har sett seg tjent med å bygge elvebåt.

– Da jeg vokste opp var brua over Børselva kommet, begrunner han.

– Men før brua brukte de båt?

– Ja, men da var ikke jeg født, sier Aronsen, som sier han stortrivdes på sommerens elvebåttreff i nord.

– Veldig flott at man kan skru tiden tilbake og oppleve det som var på den tiden, sier han, og viser til historien til den Børselv-elvebåten som for et par år siden ble rekonstruert. Historier som i 1944, da hans bestefar, bestemor og tante rømte fra tyskernes fangenskap. Og stakk over elva i original-elvebåten.

– Tyskerne oppdaget det, men ville ikke bli våt på beina, så de kom seg unna. Etter krigen ble båten tatt vare på ei stund før den tok til å råtne. Bra den ble tatt vare på i dag, bekrefter han.

Elvebåtene er tilpasset den enkelte elva. Få vet det bedre enn Jouni Laiti, kjent bygger av de smidige farkostene.

– Far min startet i 1975 med verksted, der ble jeg med for fullt. Jeg har mange bestillinger på båt, så hvor mange år jeg holder på framover, det vet jeg ikke, sier ekspert-båtbyggeren.

Små, kortere båter gir flere båter i året, større og lengre betyr færre. Det høres logisk ut. På en 9-meters båt bruker han minst et par uker, om vi oppfattet Laiti korrekt.

– Jeg kan absolutt tenke meg å ta opp elvebåtbyggingen etter onklene mine, sier Tom Rune Lindbäck, nevø av Dagfinn og Øyvind Lindbäck. Han ser for seg være mer i garasjen til Dagfinn, lære av dem.

– Det er bare dem som driver med dette her i Porsanger, så det er nå jeg må benytte muligheten.

Sier altså Tom Rune, idet han nokså nylig hadde elvesatt sin egen båt, bygd av brødrene vi nevnte. En pen kobbernaglet 6,5 metring for staking og motor.

– Faget er mulig å lære?

– Fullt mulig, sier Lindbäck, som allerede mestrer kunsten å stake en elvebåt.

– Jeg lager en liten båt. Det er ikke så lett, sa ei jente vi snakket med. Bianca. Hun var dansk, hun og foreldrene Rene og Diana var på ferie og så tilfeldigvis den kvenske tilstelningen. Vi spurte faren om han kan noe om kvenene.

– Ikke mye. Jeg har lest noe og vet at de lærer litt kvensk i skolen. I Danmark kjenner vi til samisk, men ikke kvensk.

– Men nå kan du reise hjem og forteller om kvenene?

– Ja, og det gjør vi når vi forteller om Finnmark. At det ikke kun er samer og nordmenn her oppe, men også andre.

Ved den sammenleggbare badstua fant vi Raymond Olufsen.

– Jeg savnet sauna her i fjor, sier Olufsen til spørsmål om hvorfor han tok den med fra Vadsø og til Porsanger. Han får badstua si opp i rundt 70 grader.

– Det er nok, men det gjelder å dampe på så luftfuktigheten blir høy. Det er grei plass for fire stykker, sier Olufsen, som kan leie ut badstua til små lag og foreninger.

– To mann setter den opp på rundt en halvtime, tre kvarter, sier han.

Som vi forstår, mye å glede seg til når bare vinteren er over og vannet igjen glimter utenfor Patosuanto.