Illustrasjon: Wilfred Hildonen
«Va det meininga at vi sku være i vann, så blei vi fødd me finna.»
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Også pappas forfedre fulgte birkarlenes led fra furuskogen i øst til Ruija i vest. Så kan man spørre, da tjærebredde kvener ankom ishavet, tok de seg et forfriskende bad?
Vrengte de av seg lørvene, slengte seg uti og lærte seg å svømme? Neppe, dersom de slektes på han pappa. Pappas redningsplanke, som han den dag i dag klamrer seg til, var at han som ekte ishavsfesker aldri trengte å lære seg noe så unyttig som å svømme. Han hadde jo båt.
Pappa var i godt selskap. Av Magerøyas mange fiskere mestret få kunsten å karre seg i land hvis de datt i havet.
«Å sku æ alikavæl trænge det, ja så e det alikavæl førr seint», sa pappa klokelig.
Han satset livet på at ho Lill gjorde som gode fiskebåter skulle, holdt seg med kjølen ned og masta opp.
Les den kvenske oversettelsen: Ui hengen edestä
«Men, ka vesst ho Lill alikavæl går ner?» Hørte jeg en gang noen spørre pappa. «Æiller at du Ottar snuble over nåkka nytt og alikavæl ramle uti?»
Men da sa pappa at spørsmålet var dumt, fordi han Ottar Olsen var kjent for å aldri ta seg vann over hodet. Utspekulert retorikk, for pappa var det et solid argument.
Mamma var mer usikker. Som opprinnelig vestlending på farssiden manglet hun kvenenes jordnære løsning på problemet vann. Hun lærte seg å svømme i voksen alder. Noe hun mente også jeg burde, bare mye før.
«Maureen, vænnen min», sa mamma, hun sto ved oppvasken og jeg sto på krakken ved siden av henne og hjalp til. «Kjelvik og sjøen, når du starte på skolen vil æ du skal lære dæ å svømme.»
Da hørte vi pappa svare, han lå på sofaen i stua og slang seg etter dagens sjøvær.
«Det som skjer, det skjer», mente han.
Mamma sa seg uenig, men i stua lå sjøulken på sitt.
«Va det meininga at vi sku være i vann, så blei vi fødd me finna», sa pappa.
Vi hørte ham snu seg mot sofaryggen og mumle at det sunneste var å holde seg på land. Det fjernet behovet for å drive dank i vann.
«Æ har vældi løst», hvisket jeg til mamma. «Tell å lære å svømme.»
Da ropte mamma imot stua at saken var avgjort. For sikkerhetens skyld. Avverge drukning.
«Førr ka om ho dætt uti?» ropte mamma. «Fra bergan i Kjelvik? Eiller fra robåten eiller nåkka sånt, og ikke kain ta nån svømmetak? Da kommer ho sæ ikke tell land.»
Stillheten fra stua var lang og grublende, før den endte i et snork. Pappa lot visst være å gjøre nedarvet svømme-udyktighet til en prinsippsak. Jeg var fem år og litt til, oppgaven med å sy på meg svømmeknappen tilfalt ei venninne av meg.
Hun var to år eldre og ivrig i alt hun gjorde. Hadde for lengst begynt på skolen, og ble kry da mamma spurte henne om svømme-hjelp.
«Vi svømme en gang i uka på skolen», sa hun da, begge armene hennes kavet i lufta for å vise. «Sånn hær; krål-krål.»
Hastig pratet hun om dem som lærte seg å svømme, hun og noen andre i klassen. De tok steget videre og lærte seg å rase i vannet. Rase var sånt ungene sa for å herje eller ønes, altså ha det skøy. Svømmetakene var visst presis de samme, bare flere og fortere.
«Krål, krål, krål», demonstrerte hun.
Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen hvor ungene fikk svømmeundervisning, men venninna mi hadde løsningen klar, på kveldstid var det nemlig folkebad i skolebassenget.
Bassenget var 12,5 meter langt og holdt til i den påbygde enden av Turnhallen. Det hadde det meste, minus badelig temperatur. Finfint for isbadere, sa optimistene.
«Kaldt nei», sa nyfrelste krålere hvis folk klagde og sa det var rett før folkebadet frøs over. «Aldri så kallt som i sjøen», sa de.
Til dette menneske-akvariet stimet store og små magerøy-væringer flere ganger i uka. Særlig på fredagene, da det var folkebad klokka fem på ettermiddagen. Dit dro vi. Rettere sagt, dit ble jeg dratt.
Gjenklangen av skrikende stemmer i dusjområdet, den stikkende lukten av klor. Både spennende og skremmende. Bassenget var like tjåkfullt som garderoben. Noen voksne prøvde å bade, de hutret med blå lepper og armene tett omkring seg, resten var unger i alle aldre. Ungene svømte og raste som sinnsforvirret fisk, bassenget kokte som ei storseivøa. De mange hodene med fargesterke badehetter minnet meg om de blåsene som pappa og dem brukte til garn og line. Bassenget krydde av sånne blåser, liksom det var satt alt for mye bruk på ei og samme mea.
«Krål, krål», venninna mi gjorde seg klar til å hoppe i det.
Men da oppdaget vi vaktmesteren fra skolen, han var nemlig også badevakt på folkebadet. En mann så myndig i støytene at han var direkte skummel. Han vandret rundt på bassengkanten, hendene bakpå ryggen og svart fløyte hengende over hvit t-skjorte. Blikk som en tyvjo, rettet strengt mot plaskende og hylende unger. Det var vrient for ham å vite, skjønte jeg, om folk drev og druknet eller bare hadde det artig.
Nå stirret badevakten på oss begge, meg og min større venninne. Da stoppet hun meg og forklarte saklig at det fantes regler. Forbudt å springe på kanten, forbudt å drukne andre. Forbudt å… Straks badevakten så en annen vei, grep hun meg i hånden. Hopp, sa hun, så hoppet vi i det.
Historien fortsetter neste gang…
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
