Ringen ble på mange måter sluttet idet Arve Henriksen og Nordnorsk jazzensemble var tilbake på Hansinkenttä/Storslett sist fredag. Denne gangen for å vise fram et ferdig produkt. Prosjektet lever imidlertid videre, og neste steg er utlandet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Den ene ringen i vannet etter «Kvensk camp» ble sluttet sist helg, der alt begynte. Ruijan Kaiku har snakket med Arve Henriksen om «Kaipu.»
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Det kjennes fantastisk å være her.
Det sier den internasjonalt anerkjente komponisten og trompetisten Arve Henriksen til Ruijan Kaiku.
Anledningen var det nylige besøket på Haninkenttä/Storslett der han, sammen med Nordnorsk jazzensemble, få timer senere skulle presentere det kritikerroste musikkverket Kaipu på Halti kulturscene.
Den Sverige-bosatte stryningen har, som nevnt flere ganger forut, sine kvenske røtter fra Nordreisa.
Les også: Arve Henriksen vender «hjem»
Besøket i Nord-Troms var siste stopp i denne omgang, etter først å ha vært noen dager på farta i Finnmark.
Besøkte Finnmark
– Vi startet på tirsdag på Kooperativet i Vadsø. Det var flott besøkt. Det var veldig sterkt når eldre menn, som har vært tilknytta det kvenske miljøet, går hjem litt smågråtende. Responsen var veldig fin, sier Henriksen.
Dagen derpå gikk turen til Kvensk institutt, i Pyssyjoki/Børselv, i anledning 20-årsjubileet som ble markert der.
– Da fikk vi endelig være på hjemtraktene til Alf Nilsen-Børsskog.
– Du har jo jobbet litt rundt Børsskogs utgivelser. Hvordan var det for deg personlig, og hvordan var responsen der?
– Det var veldig fint og veldig spesielt. Da jeg kom inn døra på instituttet, så jeg lydboka Merimies muistelee ved siden av produktet som jeg fikk lov å gjenskape. Det hang bilder av Alf på veggene, og jeg fikk møtt noen av slektningene hans.
Under konserten, forteller han, ble det også framført noen utdrag med Nilsen-Børsskogs stemme.
– Jeg ble litt rørt selv. Det er noe med at man på en slik turne forstår betydningen det har for folk. Man får en ærlig respons.
I Børselv møtte han også folk som ville snakke kvensk med ham, forteller han.
– «Eh, unnskyld, jeg er ikke så god på kvensk. For å si det mildt», gjengir han svarene de fikk.
Henriksen bet seg også merke i at det var to representanter fra Kulturdirektoratet til stede.
– De fikk jo oppleve både kvensk musikk og det kvenske møtestedet instituttet er. De, som bevilger penger til slikt, fikk se at folk kommer på konsert og er med på en felles reise, og fikk oppleve kulturen på nært hold. Det var veldig flott.
Kvensk virvelvind
Fra Pyssyjoki gikk ferden videre til Rabagast i Alattio/Alta.
– Et flott publikum der også. Det har vært en flott turne og et ærefullt oppdrag. Veldig stas, sier han.
Her møtte Henriksen noen som snakka om en virvelvind rundt ting som skjer rundt det kvenske for tiden.
– Det er mange forskjellige ting, i mange forskjellige retninger. Det er veldig inspirerende og ærefullt å være en del av den biten, og få lov til å være med, på et vís. En god personlig reise, samtidig som prosjektet musikalsk sett utvikler seg fint.
Før den forannevnte turneen har Kaipu vært vist fram flere steder i landsdelen.
– Vi har besøkt Hemnesberget, Bodø, Kalottspel i Målselv og vært i Tromsø på jazzfestivalen der.
– Hvordan var responsen i Nordland, da?
– Kjempestas. Fint publikum og fin interesse for det.
Står støtt
Henriksen sier at de sterke kvenske melodiene står støtt, selv om jazzensemblet improviserer rundt det og forsøker å dra litt i det.
– Den kvenske kulturarven, gjennom melodiene, er ganske solid, sier han.
Han er videre opptatt av at man kan se på prosjektet på flere måter.
– Det ene er at vi kan flagge det kvenske, samtidig kan man også tenke at det bare er en konsert med musikk, kunst, lyd og tekst, og formidling av det. Vi fronter og promoterer det kvenske, samtidig driver vi bare med musikk, som har et fotfeste i det kvenske.
Han synes det er greit å zoome litt ut, som han sier.
– Man kan både zoome ut og inn, slik man gjerne gjør med alle typer kunstprosjekter. Ellers kan det fort bli litt navlebeskuende. Dette er viktig for kvener, for samer og for alle, sier han, og legger til:
– Det er lett å fokusere på egen sak støtt og stadig. Slik er vi mennesker. Så i blant kan det være greit å zoome ut og se hvordan man står i sammenhengen.
De kvenske melodiene og det kvenske i melodiene står stødig, mener Arve Henriksen, til tross for at han og resten av jazzensemblet både haler og drar i dem. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Går internasjonalt
På spørsmål om hvor veien videre går for Kaipu-prosjektet, kan Henriksen røpe spennende ting:
– Neste år, i slutten av februar, skal vi til Sverige og Finland.
Akkurat hvor vet han ikke, men Luleå, Piteå, Haparanda og Tornedalen, samt Oulu, er nevnt.
Sistnevnte er, som omtalt i en tidligere sak, som Europeisk kulturhovedstad å regne i 2026.
Les også: Frister med studietur til Europeisk kulturhovedstad
– Det blir morsomt å ta prosjektet over landegrensene, ikke minst å se hvilken respons dette får der, sier Henriksen.
Flere ting på gang
Henriksen har også på egenhånd kvenske prosjekter på gang, kan han bekrefte.
– Jeg har blitt spurt av Cecilie Mosli om å være med på å lage musikk til Riksteatrets «Kniven i ilden / Terä tulessa.»
Forestillinga, som teatret gjør i samarbeid med Kvääniteatteri, har urpremiere i Oslo (Nydalen) 30. januar i 2026. Turnepremieren går av stabelen på forannevnte Halti kulturscene i Raisi/Nordreisa 5. februar.
Forestillinga skal vises hele 54 ganger rundt om i hele landet.
Les også: Skal dramatisere Arvolas superroman
Forespørselen fra Mosli har han takket ja til:
– Jeg skal, sammen med andre, lage litt musikk og lyd til det, sier han.
Henriksen synes det er hyggelig å bli forespurt. Virkelig ærefullt.
– Hun hadde hørt på «Kvääni»-plata som jeg ga ut, og fant det som et passende utgangspunkt, sier han.
Ingen identitetskrav
Tilbake til musikkverket Kaipu, som på mange måter startet med en «kvensk camp» nettopp på Halti, på vårparten i 2022.
Les også: Håper «Kvensk camp» skaper ringer i vannet
– Man visste kanskje ikke da hva det skulle ende opp med?
– Nei, svarer Henriksen.
– Og ikke er det alle musikere som er kvener selv, heller? Kanskje ikke engang opptatt av det. Har du sett noen utvikling knyttet til dette i gruppa?
– Jeg synes det har skjedd masse. Det som er morsomt er at, etter hvert som prosessen har skridet framover, har medlemmer oppdaget at de har en kvensk tipptippoldemor eller noe slikt. For eksempel har Adrian Danielsen, som spiller keyboard og synth, oppdaga det etter at prosjektet var kommet i gang.
Det har Henriksen opplevd før også, i andre sammenheng:
– I et annet konsept som jeg var på turne med, oppdaget Benjamin Mørk slektskobling til det kvenske.
– Er det fordi de begynner å lete?
– Kanskje det, de tenker at de skal se om de finner noe muffens i posen, ler Henriksen, og legger til:
– De har kanskje ikke vært så bevisste eller tenkt på det før.
Arve Henriksen ser framover. Mot Sverige og Finland med musikkverket Kaipu, og mot arbeid knyttet til teaterforestillinga «Kniven i ilden / Terä tulessa» som Riksteatret og Kvääniteatteri snart tar ut til hele Norge. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Andre involverte i Kaipu, forteller han, har opplevd å få spørsmål om hvilken kobling de har til det kvenske.
– Men jeg tenker at de har det via det å være en spellemann eller spellekvinne.
Han mener man kan være en strålende «kven» på den måten, i en sammenheng som dette.
– Samtidig synes jeg det er fint at man kan ha en blanding av folk med og uten hatten på.
– Og det er vel ingen krav til hatt?
– Nei, absolutt ikke. Som nevnt, den kvenske styrken og identiteten i melodiene står seg godt.
Respekt for kulturarven
– Vi alle prøver å forvalte en kulturarv, som vi har respekt for, med forsiktighet. Vi forsøker å yte den en slags rettferdighet, og gi den til flere folk.
– Fra «Kvensk camp» og fram til nå mener jeg vi har klart dette fint. Jeg er veldig glad for alle som har vært med, og at Nordnorsk jazzsenter virkelig har trodd på dette og sett en mulighet til å ta ansvaret og sitt mandat til å formidle kvensk musikk.
Jazzsenteret har også hatt en finger med i flere andre, sidegående prosjekter rundt kvensk musikk etter campen, opplyser han.
– Det er virkelig flott, og morsomt at den campen på Halti skulle generere slike ringvirkninger.
Fra arkivet:
