Helge Nicolaisen (innfelt) har over 17 000 følgere på facebooksiden Þekkja. I bakgrunnen ser vi Ryssämarkka/Kistrand i Porsanger, der Nicolaisen tråkket sine barnesko. (Kuvat: Privaatti/Pål Vegard Eriksen)

 

«Den kvenske minoriteten kommer dessverre ofte i skyggen av symboltunge besøk», skriver porsangerværingen Helge Nicolaisen.

 

Av Helge Nicolaisen

 

Innlegget ble først publisert på facebooksiden Þekkja og gjengis her med tilltatelse fra forfatteren.

 

Hiljaa (Stille).

Jeg har aldri lagt særlig skjul på at kirka og kongehuset ligger høyt oppe på min liste av verdi. Begge to er symboler på vår felles historie og vår egen kultur.

Det er klart jeg blir stolt når vår fremtidige monark legger sitt aller første offisielle besøk alene til Finnmark og Sápmi.

Det at arveprinsessen også benytter sin første natt ute blant reindriftssamene gir meg håp om likeverd og gjensidig anseelse.

Jeg hadde nok håpet at Prinsessen også tok seg tiden til å besøke kvensk institutt i Børselv og kastet litt lys over det stille folket.

Den kvenske minoriteten kommer dessverre ofte i skyggen av symboltunge besøk.

Litt for ofte glemmer både vi som bor her og våre egne statsoverhoder historien om en minoritetsbefolkning som har vært gjenstand for en like brutal fornorskning som det samiske.

Litt for ofte gjemmes denne historien bort.

Derfor prinsesse Ingrid Alexandra skal jeg formidle en liten historie til deres kongelige høyhet med reisefølge.

Min tippoldefar Mathis kom fra Tornionlaakso til Porsangerfjord.

Jeg har ofte Mathis med meg i tankene når jeg tråkker mine spor i samfunnsdebatten.

Det er livsarv og kraft fra mine hjem her på nordkalotten.

For godt og vel hundre år siden kom min oldefar Mathis Piilola og hans kone Anna Styrmand vandrende over fjellene fra Tornionlaakso til Porsangerfjord.

Mathis og Anna kom av hunger og fant sitt hjem og levebrød. De kom seg helt fram til Ruija (havlandet).

Så langt historien rekker har vi levd nært og ved havet. Den blå åker har forsynt oss med mat, arbeid og velferd.

Havet har gitt liv, tatt liv og båret fram optimisme for neste generasjon.

Kvenene ble lenge sett på som «fremmede» av norske myndigheter, og ble utsatt for fornorskingspolitikk fra slutten av 1800 tallet og langt inn i 1900 tallet.

De som kan historien formidler en brutal og uforsonende fremferd.

Dette førte til tap av språk og kultur for en hel generasjon.

Jeg ønsker å minne oss på dette.

Jeg vil ikke være med å tie den kvenske kulturarven i hjel.

Den har like stor verdi som alt annet og det er mitt håp at både de kongelige og øvrige statsoverhoder ser historien av samme verdi.

Hiljaisuuen rannala

meren henkäys oon hidas.

Valo kulkee jäätyneen veden ylitten,

niinko muisto joka ei katoa.

Kivet puhuu vanhaa kieltä,

joka elää meissä vieläki.

Ja ihminen kuuntelee —

hiljaa, mutta ei yksin.

Ved stillhetens strand er havets pust langsom. Lyset går over det frosne vannet, som et minne som ikke forsvinner.

Steinene taler et gammelt språk som fortsatt lever i oss. Og mennesket lytter — stille, men ikke alene.

Takk for turen Prinsesse Ingrid Alexandra.

Tule pian takasin – kom snart igjen.