Piirustus: Wilfred Hildonen

 

«Det er vanskelig å være kvensk ildsjel når man allerede er norsk og utbrent.» Ruijan Kaikus leder for mars, oversatt til kvensk av Eira Söderholm.

 

Tomme stoler

«Meld dere til tjeneste», oppfordrer Kristin Mellem, leder for Norske kveners forbund.

Saken gjelder en landsdekkende medlemsmasse som jevnt og trutt øker, uten at det i samme grad avspeiles i lokale styrer og verv. Kort sagt paradoksale vansker med å finne etterfølgere for veteraner og andre som trer av etter mer eller mindre langvarig innsats.

Forbundet, og svært mange av lokallagene, ble tuftet i en tid da landets sterke dugnadsånd trolig hadde bedre kår enn i dag. Kanskje er det også prestasjonsangst ute og går, særlig for de fremste vervene. En tidstypisk uro for å stikke seg fram bidrar nok også i uheldig retning.

Kvensk arbeid skjer på en fritid under press. Før tok unger mer ansvar for egen lek, i dag må foreldre stille som tilretteleggere, trenere og tribuneslitere. Det er vanskelig å være kvensk ildsjel når man allerede er norsk og utbrent.

I tilfellet kvenfolket og tomme lederstoler, ser vi en parallell til noen andre stoler som også tømmes. Nå som generasjonsskiftet er i full sving. Nemlig de stadig færre stolene hvor det sitter veteraner som mestrer kvensk. Folk som hadde med seg hjertespråket som morsmål.

Dette er mennesker som per definisjon graviterte til kvensk organisasjonsarbeid, hvor de automatisk ble lim og magnet. Tydelige stemmer og personligheter som i det indre holdt arbeidet sammen, og som fra det ytre trakk til seg nye og nysgjerrige.

Når så disse språkforbildene faller fra, er det ikke annet å forvente enn en relativt kven-spesifikk og til dels strukturell oppløsning.

Men på gammelt skal nytt bygges. Vi er optimistiske og tror at det går seg til. Likevel, vår lille diagnose av situasjonen ender med en klar resept:

Revitalisering av det kvenske språket er viktig i et rekrutteringsperspektiv. Og ergo viktig for det kvenske demokratiet.

 

Tyyhii toolii

«Mellakkaa ittenä palveluksheen», pyyttää Kristin Mellem, Ruijan kvääniliiton sananjohtaaja.

Kysymys oon siitä ette vaikka jäsentokka ympäri maan koko aijan kassuu, se kuitenkhaan se ei nävy eri paikoitten styyrissä ja tehtävänjavossa. Lyhykäisesti sanottunna paradoksaalissii vaikeuksii ko pitäis löyttäät jatkaajiita veteraaniile ja muile jokka heittäävät hommista jälkhiin piđemän eli lyhykäisemän työjakson.

Liiton, ja usheemat paikalislaakit, perustethiin aikana ko maan vankka talkkoohenki vielä oli paremassa voimassa ko nyt. Piian siinä oon kans prestasuunipölkköö, erittäinki ko kysymys oon niistä ylliimistä tehtävistä. Tälle aijale tyypilinen pölkö ette tukkii ittensä framile, se kans vettäät huonhoon suunthaan.

Kväänihommat tehđhään vapaa-aijala ja prässin alla. Ennen kläpit tierathiin omin päin, nyt häyttyyvät vanhiimet olla siinä neuvomassa, olla träänärinnä ja vahtaamassa tribuunilla. Se ei ole kevvee olla kväänivalkkeesielu ko jo valmhiiksi oon norjalainen ja lopphuun palanu.

Ko puhuma kvääniistä ja tyyhistä johtaajantooliista, se näjemä ette se oon muitaki toolii jokka nekki tyyheneevät. Nyt ko sukupolven vaihetus oon täyđessä faartissa. Se oon nimittäin aina vähemän ette vähemän toolii missä istuu veteraaniita mikkä saattaavat kväänii. Ihmissii joila syđämenkieli oon äiđinkielenä.

Nämät oon ihmiset jokka jo definisuunin jälkhiin menthiin myötä kvääniin organisasuunihommhiin, missä niistä automaattisesti tuli sen liimaa ja magneettiita. Selvii äänii ja persoonallisuuksii jokka piđethiin homman sisältäkäsin kasassa, ja jokka ulkkookäsin veđethiin sishään uussii ja utelihaita.

Nyt ko nämät kieliesikuvat oon puđonheet pois, se ei saata ođottaat muuta ko kväänispesifikkii ja osin strukturaalista hajjoomista.

Mutta uuđen pittää rakenttaat vaanhaan pääle. Met olema optimistiset ja uskoma ette se kyllä mennee hyvin. Joka taphauksessa, meiđän pikku tiladiagnoosi päättyy selvhään resepthiin:

Kväänin kielen revitaliseeraus oon rekrutteerauksele tärkkee. Ja ergo tärkkee kväänidemokratialle.