Vi streiker, del 2

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Da trakk vi pusten og ga klar beskjed fra spissa. Et samstemt, saklig argument: «Næhæi!»

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Ja det, pluss den gangen da vi liksom Greenpeace aksjonerte på havet.

Det var en sjelden fin sommerdag og tre av oss ungene lå i ei spissa og fisket ved Kvitskiten, nært Kjelen i Kjelvik. Vi lå på ei mea, en fiskeplass som over tid leverer så bra at den får sine egne siktepunkter på land så folk kan krysspeile seg tilbake til samme sted. Til og med fonner av evig snø oppi fjellene ble brukt som mea før i tiden, før ekkolodd og kunstig posisjonspeiling kom for å fordumme folket.

Vi hadde fått to sei og en torsk da ei fiskeskøyte brått dukket opp. Plutselig plogende inn fra det blå. Rene elefanten i forhold til den musa av ei spisse vi lå med. Skøyta ga seg straks til å ønes med oss, tydeligvis for å sette eget bruk. Skulle sikkert renske mea for fisk med nota si, eller sette garn, det var i alle fall truende folk om bord.

Her er fortellingen i kvensk oversettelse: Met streikkaama, osa 2

Den vesle spissa vår ble først innhentet av de svære bølgene skapt av skroget på storbåten. Spissa vår rullet og gynget og vi måtte klipe oss fast i ripa. Så ble vi innhentet av en ny bølge, av ord denne gangen, sendt mot oss fra ripa høyt der oppe. Storbåten til de voksne morskingene kom faretruende nær.

«Dåkker har ikke låv å være hær», hørte vi dem rope ned til oss. «Det e fesk hær å dein e våres!» ropte de.

«Vi ser det på ekkoloddet!» brølte en annen av dem mens noen andre tok spakene og ruset skøyte-motoren.

Da tok vi til motmæla fra spissa. Vi glodde bratt oppover, jeg var den første som sa klart fra.

«Vi va hær først og ingen eie mea,» ropte jeg.

«Det e klart det e fesk hær», ropte den andre av oss. «Ellers ville vi vært andre plassa å feska.»

«Fæsken bor jo der korr det e mea, dæførr e vi hær og hær ska vi være», ropte den tredje av oss.

Vi hadde snøre med svenskpilk og gummimakk uti både på babord og styrbord side, vi hadde stamp på dørken og hver vår bløggekniv. En kniv med rødt plastskaft og to med blått plastskaft. Vi pilket som før og nektet å ro vår vei.

Storbåten ruset motoren enda mer, nå tok den til å sirkle rundt oss. Lagde digre bølger, og bakom hekken en svær grønnåling som virvlet og prøvde å trekke oss ned i dypet. Vi måtte klamre oss fast i båtripa på spissa, men etterpå, da storbåten slakket av på gassen for å se om vi nå ga oss og forlot mea, ga vi samme beskjed. Det var storbåten som måtte pelle seg, ikke vi, ropte vi.

Men å påpeke at liten båt også har fiskerettigheter, var vann på gåsa oppe på dekket på storbåten. Kanskje hadde de forlest seg på latin, for i ettertid har jeg lært at «mea», det som her nordpå betyr en god fiskeplass, betyr «min» på latin.

«No må dåkker tell hællvette se tell å komme dåkker vækk så våksne folk får feske i fred», brølte det fra høyden, vi så folk som bokstavelig talt så ned på oss. «Æ ringe kystvakta, førr fan. Dåkker ska bort. No! Høre dåkker?»

Da trakk vi pusten og ga klar beskjed fra spissa. Et samstemt, saklig argument.

«Næhæi!» brølte vi.

Og mens de bantes og skjentes fra storbåten, styrket vi samholdet i spissa ved å synge protestsanger. Vi sang så høyt vi kunne. Vi sang «Ro ro til fiskeskjær, mange fisker får vi der», og vi sang «Jeg er en ekte kjelviktorsk, fadderullandei, fade…» Og så sang vi «Den uheldige mannen.» Den passet ekstra godt, følte vi, der vi gynget og vippet i brottsjøen fra storbåten. Vi rodde for livet for å holde oss på flekken, og vi brukte øsekaret med samme iver for å hindre at spissa gikk ned. Vi blånektet å bli trukket under av hekksjø fra grådige voksenfolk. Da sang vi en ny sang. Vi sang «O du som metter liten fugl, velsign vår mat o Gud. Aaaaamen.»

Da ga den seg, storbåten. Mannskapet forlot ripa, og vi hørte skipperen knurre stygt der han snudde skuta og stevnet utover mot det åpne havet han kom fra. Sikkert for å plage andre som passet sine egne fiskesaker.

Da storbåten forsvant og sjøen igjen ble flat rundt spissa vår, brøt det ut jubel om bord. Etterpå fisket vi ettertrykkelig lenge, før vi rodde i land og la båten vår inntil kaia i Kjelvik. Våte og kalde var vi etter ublidt møte med storbåten, men glade fordi vi bar i land bra med fisk pluss en viktig seier over piratene på havet. Vi som knapt hadde begynt på skolen hadde gitt klar beskjed til de voksne. Gribber av noen folk som sikkert kom fra rovfisklaget eller noe sånt.

På kaia sto en av «gammelkaillan» og flirte og tok imot. Han gratulerte oss både med den fine fangsten og den minst like fine seieren over storbåten.

«Dæm har ikke nåkka hær inne så nært land i Kjelvik å gjøre. Så det va tell pass at dåkker nækta å fløtte dåkker», sa han og gliste. «Å no blir det enda kokfesk på mæ å ræstn av såmmer’n.»

Som man skjønner, oppveksten i nord var til tider hard. Den krevde like harde unger. Unger som evnet å stå på krava. Sommer som vinter, det var oss det, kan jeg tydelig minnes.