Ari Bakkeli Siikavuopio har latt seg inspirere av gamle teknikker. (Foto: Privat)
Den 26 år gamle psykologistudenten fra Balsfjord har de siste årene brukt tid på å lære seg tradisjonelt håndverk. Først kom knivbeltene. Så kom knivene.
Vebjørn Vinjar Karvonen
vebjorn@ruijan-kaiku.no
For mange er det ofte vanskelig å trekke klare linjer mellom de forskjellige kulturene i nord.
For Ari Bakkeli Siikavuopio er det nettopp i møtet mellom kulturene at identiteten gir mening.
På spørsmål om han føler at hans kvenske tradisjoner får plass i hverdagen svarer han;
– Jeg vil si at det kvenske ikke får rom, det er snarere rommet jeg er i.
Kniver med familiehistorie
Interessen for knivmaking vokste fram etter at han begynte å lage samiske knivbelter, inspirert av bestefaren som brukte slike på tur og i arbeid for reindriftsfamilier.
– Jeg lagde et titalls belter til familie, kunder og meg selv. Etter hvert fikk jeg lyst til å lage kniver også.
Inspirasjonen fant han i slekta. Den sjøsamiske oldefaren på norsk side lagde halvhornskniver i ungdommen, mens en kvensk-samisk oldefar på svensk side hadde en lignende kniv med treslire.
– Etter at jeg fant ut at min oldefar Olaf Moen i sin tid laget en rekke kniver og knivslirer, ble jeg inspirert til å gjøre det samme. Hvis han klarte det i 1938-1940 med datidens verktøy, tenkte jeg «da må jo jeg må pinadø klare noe av det samme nå!».
Materialene til knivene er hentet fra familie, venner og naturen rundt ham. Knivbladene lå i onkelens kjøkkenskuff. Reinhornet hadde ligget i garasjen siden 1990-tallet, og ifølge familien kan det stamme fra bestefarens kjørerein.
– Dersom det stemmer, får knivene naturlig nok en ekstra sentimental verdi.
Lær fra ortopeden, bjørk fra vedsjåen, tankegang fra fortiden
Bjørka fant han hjemme i vedskjulet, mens utfordringen ble å finne emner som allerede hadde naturlig slireform. Læret fikk han av en venn som jobber med ortopedi.
– Han hadde utrolig vakre lærrester som ikke skulle brukes lengre, da er det høvelig til meg.
Ari har nemlig ikke brukt ei eneste krone på prosjektet. Det handler både om økonomi og tankegang.
– Jeg er student og har ikke spesielt god råd. Samtidig er jeg ikke skremt av å bruke lengre tid på håndverk eller å hente materialene selv.
Ari mener han kom til dekket bord da noen han kjenner hadde det han trengte, faren hadde lim, broren hadde verktøy, ortopeden skinn, også videre. Likevel er det en verdi bak.
– Jeg mener at det ligger en enorm verdi i å skape noe selv, i tillegg til at det er miljøvennlig. Over tid tror jeg også at man sparer uhorvelig mye penger på å lage og fikse selv.
Å søke tilbake til fortiden, å søke hjem

Det gjelder å finne riktige elementer til prosjektet, ei bjørk med riktig fasong gjør slira god. (Foto: privat)
Ari tror interessen for tradisjonelt håndverk handler om mer enn nostalgi, og tolker det litt symbolsk.
– Dragningen mot det tradisjonelle handler litt om å komme hjem.
Samtidig mener han det er viktig å lære håndverket slik det opprinnelig var før man begynner å tolke det fritt.
– Da lærer man grunnprinsippene, funksjonene og tankegangen bak.
Han peker på hvordan selv størrelsen på en kniv handler om erfaring og praktisk kunnskap.
– En liten kniv gjør at man skjærer mer kontrollert og ikke skader seg. Samtidig trenger man en større kniv når man skal hugge ved eller bein.
Men håndverket handler også om noe større enn funksjon.
– Det formidler tid, kjærlighet og tålmodighet fra håndverkeren.








