Aase Johanne Olsen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hun forteller at de dro hjem før de fikk lov, og kom til ingenting. Men det kvenske språket levde enda en stund, i alle fall i Niemenaikku.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg var ni år den gangen.
Det sier Aase Johanne Olsen (89) til Ruijan Kaiku i forbindelse med at det i dag, 8. mai, er 80 år siden frigjøringsdagen.
Hun husker godt den dagen da beskjeden om friheten kom.
– Folk samlet seg ute på veien. Det var sånn jubel og rop og glede. Jeg kan ikke beskrive hvor glade vi var, forteller hun.
Betyr mye
Som mange fra Troms og Finnmark var hun og familien, som egentlig bodde i Niemenaikku/Kvænangsbotn, blitt tvangsevakuert.
– Vi var evakuert til Torsken i Senja. Der var vi fra november 1944 til juni 1945. Da reiste vi hjem, sier Olsen.
På spørsmål om hva 8. mai betyr for henne, 80 år senere, sier hun at det betyr veldig mye.
– Det er mange tanker og minner som kommer tilbake på denne datoen.
Vendte hjem
Olsen sier at da de reiste hjem, i juni måned, dro de uten tillatelse.
– Vi hadde egentlig ikke lov. Det var fordi de ikke hadde undersøkt om det var miner der. Men de voksne bestemte at de tar ansvar for det selv, så vi dro likevel.
Da de kom tilbake til Niemenaikku måtte de bo i fjæra, sier hun, helt til området var undersøkt for miner.
– Deretter kunne vi gå opp til de nedbrente husene. Det var kun skorssteinene igjen.
– Hvordan var det å se for ei ni år gammel jente?
– Jeg kan fortsatt se for meg da jeg, min mor og en av mine søstre gikk opp. Vi sto der ved muren og så ned i den. Ingen av oss sa noen ting, sier hun, og fortsetter:
– Jeg ble aldri å spørre min mor om hvilke tanker hun hadde der og da. Det angrer jeg på.
Stadig færre
I dag er Olsen bosatt i nabokommunen Nordreisa, nærmere bestemt i kommunesenteret Hansinkenttä/Storslett. Idet Ruijan Kaiku treffer henne har hun akkurat deltatt på den månedlige kvenske språkkafeen, slik hun pleier.
Les også: Deltakerne på språkkafeen kan mer enn de tror
Hun er nemlig ikke bare én av stadig færre tidsvitner som er igjen etter andre verdenskrig. Hun er også én av stadig færre som behersker det kvenske språket, fra barnsben av, og som har opplevd å ha språket levende rundt seg i hverdagen.
– Hjemme ble det snakket, kom det folk på besøk som behersket det, så ble det snakket. Vi snakket det ute, på fritiden og på butikken. Overalt hørte vi språket, derfor holdt det seg også, sier hun.
Selv har hun alltid følt en tilhørighet til det, helt siden hun var barn. Hun synes det er fint at det kvenske er kommet mer i fokus.
– Men om språket skal bestå, så må det snakkes i alle fóra, mener hun.
Hun tror også at det kan bestå, men ikke i den grad som da hun var barn.
– Det har jeg dårlig tro på, sier hun.
Mye forandring
Videre sier hun at hennes far, og mange med ham, ikke forstod norsk da han begynte på skolen. Han var heller ikke så ivrig på at barna skulle holde på det kvenske.
– Han sa at vi måtte lære norsk, for han hadde hatt så mye problemer selv, sier Olsen.
– Jeg forstod jo det til slutt, men jeg ville holde på språket likevel. Jeg har alltid likt språket og alltid følt at det er min identitet.
På spørsmål om hun tror at krigen og frigjøringen førte til at man ble mer norsk, svarer hun slik:
– Etter krigen ble man nok litt mer norsk. Både vi og alt. Det ble en del forandring på mange områder, sier hun.
Men det kvenske språket ble likevel brukt i Kvænangsbotn også i etter krigen.
– I alle fall så lenge som til 70-tallet, anslår Olsen.
Ble skuffet
– Hvilken språksituasjon møtte du da du giftet deg til Nordreisa?
– Jeg møtte mest norsk, og ble egentlig litt skuffet.
Hun hadde trodd at hun skulle høre like mye kvensk i Nordreisa som hjemme i Kvænangen.
Les også: Er dette stedet historisk?
– Men det gjorde jeg ikke. Så jeg ble veldig skuffet. Men så ble jeg kjent med Bjarne Bergmo, og hver gang vi møttes på butikken, så snakket vi språket til hverandre, humrer hun.
– Hva med din mann og familien hans?
– Foreldrene hans behersket språket, og han forstod også det. En god del. Men det var verre å føre en samtale, så det foregikk for det meste på norsk.
Men, gjennom sangen brukte de likevel språket sammen.
– Vi sang i lag. Fra en religiøs sangbok, og jeg lærte han alle mine sanger, alt jeg kunne. Og vi sang mye hjemme, sier hun.
Hun forteller at det heller ikke i forsamlinga for øvrig ble sunget så mye på kvensk.
– Men i Kvænangsbotn sang vi alltid fra den finske sangboka når forsamlingen var slutt.
Med som tidsvitne
I det dagen lir mot kveld skal den engasjerte 89-åringen delta som tidsvitne på en 8. mai-markering på Halti. Dette i regi av foreninga Leirbukthulas venner, i samarbeid med lokalavisa Framtid i nord, som skal sende direkte.
– Jeg skal være med i en samtale som ledes av Kjetil Skog (redaktør i Framtid i nord, journ. anm.), og der skal jeg fortelle en historie som jeg opplevde under krigen, som ikke forsvinner fra netthinna mi, forteller Olsen.
Øvrige tidsvitner som er med er Margit Hansen-Krone og Hansine Olsen, i tillegg skal lokalhistoriker Pål Fredriksen være med.
– Vi får vel avslutte med å si gratulerer med dagen, men kunne vel like godt sagt «onnea päiväle» til deg?
– Kiitos.
