Latteren sitter løst hos Aase Johanne Olsen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Like før hun fyller 90 år, ser Aase Johanne Olsen tilbake på barndommens jul, krigsminner og et liv med kvensk språk.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Om bare noen uker blir jeg 90 år, forteller Aase Johanne Olsen.
Feiringen av jubileet har blitt utsatt til selveste påskeaften, for da har barnebarna fri fra skolen og familien har mulighet til å samles for et skikkelig kalas.
Olsen vokste opp Niemenaikku/Kvænangsbotn, men bor på Hansinkenttä/Storslett. For henne har det kvenske bestandig vært viktig. Hun kaller språket for finsk, selv om det er kvensk hun snakker. Når hun ser det blå og hvite finske flagget, ser hun et kvensk flagg.
Vi har tatt en joulupraati/juleprat med den blide og språkmektige damen, og fått høre om hennes barndoms jul, hennes største opplevelse i år og drømmer for det kvenske språket i framtiden.
Det største øyeblikket i 2025 var å treffe en helt spesiell, ung verdensborger. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Navn: Aase Johanne Olsen
Alder: 89
Sivilstatus: Enke
Bosted: Hansinkenttä/Storslett, Raisi/Nordreisa
Yrke/annet: Pensjonist (tidligere renholder og husmor)
– Hva betyr jula for deg?
– Den betyr egentlig mye, og for meg er det et kristent innhold. Jula er viktig for meg.
– Hvordan skal du feire jul i år?
– I år skal jeg feire julaften helt alene her hjemme, for det har jeg ønsket selv, sier hun og smiler.
Hun ser fram til en rolig kveld med god mat, levende lys og juleduk på bordet.
– Hva spiser du helst til julemiddag, og hvorfor er det en favoritt?
– Jeg kan ikke spise så mye rødt kjøtt, så det blir kylling eller kalkun. Det er godt, og jeg skal ha forskjellig tilbehør. Og så blir det riskrem til dessert. Det er viktig, dessert må det være.
– Har du en spesiell eller viktig juletradisjon?
– Da jeg vokste opp hadde vi ikke så mange faste tradisjoner, men huset skulle alltid rundvaskes før jul. Gulvene ble skurt, og vi satte små einekvister i hjørnene. De ga veldig fin duft, en ordentlig juleduft.
Hun blir stille et øyeblikk før hun begynner å fortelle om krigsårene.
– Vi markerte jul også under krigen. Vi feiret hjemme, og syntes ikke vi manglet noe. Det var ikke så mange julegaver den gangen. Da Narvik ble bombet, ble mange evakuert nordover, og noen familier kom til Kvænangsbotn. Vi hadde så stor familie at vi ikke kunne ta imot noen, men naboene våre hadde plass. Familiene som kom til naboene hadde barn på vår alder, og de var mye hos oss.
Etter hvert reiste familiene hjem igjen.
– Da sendte de julegaver til oss. Jeg fikk en gitar de hadde laget av papp. Den hadde et lydhull som kunne åpnes, og inni lå det bittesmå sukkertøy.
Hun ler godt, og forteller at det gikk an å spille på gitaren, selv om det ikke var så veldig mange toner å få lokket ut av det hjemmesnekra papp-instrumentet.
Hun har hatt kvensk språk og kultur med seg hele livet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Hva er det mest «u-julete» du har gjort på julaften?
– Jeg kan egentlig ikke huske så mye u-julete. Det skulle være stille og rolig på julaften. Vi sang og lekte litt, men det var ikke lov å bråke.
Etter en stund trekker hun likevel fram noe som kanskje ikke har blitt gjort i så veldig mange hjem i juletidene.
– Under krigen hadde vi det vi kalte for celluloseplater, papplater, som var helt hvite. Vi brukte dem som dyrefor, men etter at gulvene hadde blitt vasket så nøye til jul, ble disse platene lagt på gulvet slik at gulvet skulle holdes rene i flere av juledagene. Da husker jeg at broren min og jeg la oss på magen og tegnet på dem, og det var så artig, ler hun.
– Hva kommer du til å huske aller best fra året som har gått?
– Jeg hadde mitt første oldebarn på besøk. Han var her bare ei uke, men jeg savnet ham så fælt da de reiste. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans etterpå.
Hun forteller om avskjeden.
– Han kunne ikke gå ordentlig ennå, men jeg tok ham i hånda og så gikk vi litt. Jeg sa til ham at nå skulle du reise langt, langt hjem. Da svarte han «angt, angt». Den stemmen har fulgt meg siden. Det var den største opplevelsen i år, å få møte ham.
– Har du deltatt på noen kvenske festivaler eller tilstelninger i år?
– Jeg har vært på den kvenske språkkafeen i Nordreisa hver måned. Om det teller, så har jeg jo vært på mange, smiler hun.
Her kan du lese om hvordan det er å være på den kvenske språkkaféen i Raisi/Nordreisa: Deltakerne på språkkafeen kan mer enn de tror
– Har du et favorittord, favorittbok eller favorittsang på kvensk?
– Favorittsang har jeg. Vi sang mye hjemme, og det er Armon lapset kaikki täällä. Det er egentlig en julesang.
Hun har ikke noe favorittord, men trekker fram et uttrykk.
– Herraton aika. Det brukte vi hvis noen ble veldig førfær. Det kan oversettes med «for en gudløs tid», men vi tenkte aldri over betydningen. Vi blandet bare finske ord inn i det norske språket uten å reflektere over det.
– Er det noen som imponerer eller motiverer deg litt ekstra når det gjelder det kvenske, og hvorfor?
– Det er nok min yngste datter, Irene.
Hun snur seg mot journalist Pål Vegard Eriksen, smiler og legger til:
– Og du motiverer meg også.
– Hvilke håp har du for kvensaken det kommende året?
– Jeg håper at det vokser, men dersom språket skal bevares må det snakkes mer og på flere steder. Sånn var det da jeg vokste opp, da var finsk hovedspråket i Kvænangsbotn. Vi hørte det overalt hvor vi gikk.
Her kan du lese mer om Aase og hennes minner fra krigsårene og frigjøringen:
