– Den som prøver å snakke kvensk må få utvikle språket sitt på sin måte, uten å bli rettet på hele tiden. Det er Jon Nikolaisen fra Børselv som minner oss på dette, mange språkforskere har poengtert det samme. Nikolaisen var for øvrig blant dem som sto på for å få stablet på bena Kvensk institutt. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Børselvværingen Jon Nikolaisen om språkuenighet og språklæring.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

«Med respekt for hverandre kommer man lengst», hørte vi komitémedlem Nils T. Bjørke (Sp) si i en nylig sak her i Ruijan Kaiku. Hans tilråding var at kvener/norskfinner bør framstå noenlunde samlet, i alle fall være respektfullt enige i hva de er uenige om.

Jon Nikolaisen deler synet til sin partikollega. Nikolaisen driver melkeproduksjon i Børselv, og er en av ordførerkandidatene i Porsanger. Også han var til stede da kontroll- og konstitusjonskomiteen besøkte hjembygda, tirsdag 20. juni i år.

Mer samstemt

– Vi vet at det er noen gnisninger mellom forskjellige miljøer. Det er nok en av de største truslene for det kvenske språket, at vi er såpass uenige mellom ulike grupper innen det kvenske. Skal vi rekke fram til sånne komiteer som dette, bør vi være mer samstemt i hva vi presenterer, sier Nikolaisen, som lar oss vite at han i sin tid var blant pådriverne inn mot Stortinget for satsing på det kvenske i hjembygda.

– Ellers blir det vel også forvirrende for dem som står utenfor og hører på, som spør seg hva det er de egentlig vil?

– Ja. Det opplevde jeg også da vi prøvde å forklare og målbære for å få på plass finansiering til Kvensk institutt. Det var mange vinklinger Stortinget hadde fått inn. Men jeg velger å tro at jeg bidro til å få det på plass, minnes Nikolaisen.

Og uansett hvordan det går under valget, sier han, så vil Hilde Skanke fra Arbeiderpartiet og han fra Senterpartiet være gode bidragsytere for å hjelpe videre det kvenske språket og kulturen. I Porsanger kommune og generelt ellers.

Å bli rettet på

For øvrig har Nikolaisen gjort seg tanker rundt det å tørre å snakke kvensk. På linje med det mange språkforskere påpeker, er også han betenkelig til tendensen til å ville korrigere andre.

– Det at når man snakker med noen, så skal det plutselig rettes på. Særlig når man prater med dem som kan språket godt, som hele tiden vil rette på det man sier. Da blir man taus i stedet, sier børselvværingen, som vokste opp med samisk og kvensk rundt seg. Han er blant de mange som kan mer av språkene enn de gir uttrykk for.

– Om samisk har jeg brukt å si at det snakker jeg bare med gamle folk, og unger, sier han.

– For de retter ikke på?

For inngripende

– De retter ikke på. Ungene vet hvordan det føles å bli rettet på hele tiden, og de eldre har levd et langt liv og vet bedre, sier Nikolaisen.

– Så det å bidra til å holde språket i hevd betyr å akseptere at det sies en del feil?

– Ja, og i hvert fall ikke rette på under samtalen, for da avbryter du. Akkurat som hvis du snakker med en person som stammer, hvis du er for inngripende i samtalen, så slutter vedkommende å prate. Eller stammer enda mer, sier gårdbrukeren, som vokste opp med begge språkene rundt seg.

– Hvis du vil at andre folk skal lære, så bør du heller hjelpe dem på vei på en bedre måte, sier Nikolaisen, som minner om at man naturligvis kan snakke om språket. Altså svare hvis folk selv tar initiativ og spør hvordan ting skal sies, eller om det kunne vært sagt på en bedre måte.