Minnene er mange og gode

Nanna Salamonsen snakket kun kvensk som liten. Ennå sitter foreldrenes språk som limt. Det er hjertespråket hennes. (Foto: Arne Hauge)

 

Hun hadde kvensk som morsmål, brukte knapt norsk før hun begynte i arbeidslivet. Møt Nanna Salamonsen (82) fra Børselv.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

«Fisken var lett å få tak i, det var bare å hente.»
– Nanna Salamonsen

Hun møtte oss i døra i den gode gamle ulljakka si. Like velbrukt som slitesterk, hun arvet den etter moren sin. Plagg som dette, kan Nanna Salamonsen fortelle, var populære i bygder som Børselv. Også til festlige anledninger som 17. mai. Nanna er usikker, men minnes at når mora snakket om ullplagget, så nevnte hun ei dame fra Hestnes. Het visstnok Antona Sjøveien.

– Jeg tror hun lagde mammas jakke, for hun vevde og sydde alt mulig.

Overtok driften

Jakka betyr mye for henne, likevel sto den for tur til å bli utlånt til Kvensk institutt. Til utstillingen om ull- og vevetradisjoner fra Finnmark.

Nanna startet tidlig som yrkesaktiv. Lenge var hun på internatet i Børselv,  til de la ned. Da overtok hun fjøsdriften på gården hjemme. De hadde besetning både med kyr og sau. Det var rikelig å sysle med på gården, folk skulle ha både mat og klær foran harde vintre.

– Jeg minnes godt at de karret ull i alle gårdene her i bygda. Folk spant og vevde stoff og lagde vadmel. Farget det sjøl og lagde klær. Både bukser og kofter ble sydd av vadmel. Mamma og pappa giftet seg forresten i kofter, hun med riukulakki, kvensk kvinnelue på hodet, sier Nanna.

Lagde kartanker

Hun minnes at de eldre karene helst fikk sydd seg vadmelskofte, men at også damene brukte kofte til hverdags om vinteren. Ikke alle hadde kåpe. Kofte, får vi vite, ble brukt til hverdags og fest, også i jula.

– Om vinteren hadde folk tovet fottøy på bena. Kartanker, kalte vi dem, det var varmt og godt. Fottøy ble også laget av skinn. Skinn til skaller byttet de til seg fra samene, og av eget kalveskinn sydde folk komager, sier hun, og viser til fordeler og ulemper ved begge. Reinskinn var mykere, men kalveskinn sterkere.

Vi ønsket også å vite mer om mattradisjoner i gamle dager i Porsanger. Vi spør hva som var vanlig å spise før. Kanskje det man hadde tilgang til selv?

– Ja. Vi hadde jo både fisk og kjøtt sjøl. Potet sjøl og egg fra egne høns, sier Nanna, som bekrefter at de slapp å springe på butikken i eningen.

– Men det gikk i vanlig mat omtrent sånn som man lager den i dag også. Vi lagde mye fiskemat. Fileterte fisken og kokte den. Før fryseboksen kom brukte folk å sette kassene med fisk i sneskavla, de låste det på ulikt vis av sånn at røyskatten og musa holdt seg unna. Da holdt fisken seg frossen hvis det var frost ute, til man kunne tine den og lage fiskemat, sier hun.

I brune krukker

Eller at fisken ble saltet. Noe Nanna og hennes sambygdinger særlig gjorde på våren og sommeren, slik folk gjør det den dag i dag. Altså hvis de får tak i egen fisk som man sjøl kan videreforedle. Prikkevere, som man gjerne sier nordpå. Ulempen er at mange fjorder er bunnskrapet i forhold til før.

– Vi var ofte på sjøen hvis det var fint vær. Fisken var lett å få tak i, det var bare å hente.

Bær var det nok av, da som nå. De plukket den i større mengder og lagde eget syltetøy. Hadde det i Norgesglass.

– Mamma brukte å ha dem i brune krukker. Hun våta matpapir og la over, da ble det helt tett. Så oppbevarte hun dem i kjelleren, der var det kaldt også om sommeren, sier den pensjonerte småbrukeren.

– Det var bær over alt, og det lager jeg ennå hver høst. Saft av tyttebær og blåbær, solbær og rips. Råsaft av krøkebær, sier Nanna, hun bekrefter at saftkoker stadig brukes flittig. Etterpå har hun safta i små flasker som hun også setter i fryseren.

Melk hadde de sjøl før i verden. Og smør.

Brukte alt på dyrene

– Når jeg hadde fylt melkekvoten, da separerte jeg melka og lagde smør. Jeg brukte ikke kjerne, men miksmasteren til å lage smøret. Og grovsalt til å smake det til, minnes hun fra tiden med dyrehold og produksjon av produkter av melka. Hun var med på gårdsarbeidet fra hun var veldig liten, satte poteter og var med i fjøsen.

Alt på dyrene ble brukt, også innmaten. Hjerte og lever, særlig til leverpostei. Nanna minnes at det i slaktesesongen gikk mye i blodmat, hun nevner blodpannekaker, blodklubb,  blodpudding og blodpølse.

– Til pølse brukte vi vasket sauetarm. Vi vasket dem grundig, det var tolmodighetsarbeid å rense sauetarmer, sier Nanna, hun minnes at moren kunne sitte i timevis på kveldstid med sånt arbeid.

– Dere frøs det ikke ned?

– Nei. Mamma brukte å lage blodmaten etter hvert som vi spiste.

Bær over alt

Noen ting var de likevel nødt til å kjøpe på butikken. Mel. Og havregryn og salt og andre dagligdagse ting.

– Semulegryn også. Vi lagde ofte semulegrynsgrøt. Men rødsaus fikk vi av rødsaft som vi lagde sjøl, sier hun.

Bær over alt, dyr i fjøsen og fisk i fjorden. Mengder av laks i Børselva rett nedenfor eiendommen. Nanna sier at de før brukte å fryse røykalaksen i passende poser med vann, da holdt den seg lenge. Et godt tips.

Før som nå, Nanna Salamonsens gård lå rett i matfatet. De gjorde alt sjøl, de var sjølberga.