«Noen vil kalle Lille-Mikke for karaokens ukronede konge i Tornedalen, og han vet hvilke låter som går hjem», skrev Meänraatio i februar i fjor da Pikku-Mikke igjen var på ferde. Bak den fargesterke figuren står Anton Hennix Raukola, opprinnelig fra Øvertornå og i dag bosatt i Pajala. (Foto: Privat)

 

I så fall er det bare å holde seg fast. Og finne fram ordboka. – Selv tilpasser jeg showene mine etter publikum, men Pikku-Mikke snakker aller helst meänkieli, sier hans alter ego Anton Hennix Raukola fra Pajala.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Selv om Anton Hennix Raukola (46) bor i Læstadiusveien, er han kjent for alt annet enn pietistisk framtoning.

Ofte kler han nemlig på seg en oransje pendress over like fargesterk skjorte, plusser på et glorete silkeslips og en korngul, glattsleiket parykk, før han hekter på seg bredgliset og inntar scenen som Pikku-Mikke. Da er det sannelig dags. Nu kjør vi.

Pikku-Mikke har blitt en kjær og velkjent figur fra Tornedals-traktene. Da, forstår vi, går det i stand-up. Og karaoke, ikke minst. Allsangshow på alt fra bølgete ferger via jordnære karaokebarer til store språkfestivaler.

– Jeg har alltid ett eller annet prosjekt på gang. Når det gjelder karakteren Pikku-Mikke, så kjører han sine show på meänkieli, sier Raukola, som vi møtte få uker etter at Pikku-Mikke igjen hadde vært i sving. Da på GiellaKieli festivála, Gällivare minoritetsspråkfestival høsten 2025.

Teater, karaoke og en plass i rampelyset på scenen, det er selve livet for skuespiller, musiker og manusforfatter Anton Henix Raukola. – Det er ikke like mye penger å hente som sørpå, men livet som skuespiller og musiker nord i Sverige gir til gjengjeld stor grad av frihet til å gjøre som man vil, sier han. Han vokste opp i meänkieli og nordfinsk språkmiljø. Stiftet ingen bekjentskap med svensk før på skolen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

– Men jeg tilpasser showet til publikums erfaring, så noen ganger blir det en god del svensk også, tilskynder Raukola, han er skuespiller, musiker og manusforfatter. Og styremedlem i STR-T, det svenske riksforbundet for tornedalinger, lantalaiset og kvener.

Til Norge?

Pikku-Mikke dukket opp første gang for noe sånt som 15 år siden. Det var da Anton Hennix og broren, skuespilleren Ingemar Raukola, gjorde showet «Bingo med Ingo.» Det var på Lule Stassteater i Luleå, hvor Pikku-Mikke debuterte som medhjelper til en heller avdanket bingovert.

– Men Pikku-Mikke kjørte hardt. Så hardt at vi raskt forsto at han fortjente sitt eget show, minnes Anton Hennix.

– Kunne Pikku-Mikke tenke seg å opptre i Norge?

– Han har ikke vært hos dere før, så ja. Absolutt. Pikku-Mikke er klar på kort varsel.

Raukola tråkket sine barnesko i Øvertorneå. Siden bar det ned til kysten for gymnas i Luleå, før han for drøyt ti år siden flyttet motstrøms, tilbake til Tornedalen.

De fleste som utdanner seg som skuespillere og musikere nord i Sverige, har det nemlig nokså bråttom med å komme seg nedover til Stockholm. Raukola peker på en viktig fordel ved å bli nordpå, i området Norrbotten og Tornedalen.

– Sør i Sverige er konkurransen mye større. Mange flere som kjemper om å synes, om å skaffe seg ressurser og få seg et navn. Riktig nok er det ikke like store penger som rører seg her opp hos oss, til gjengjeld har vi ganske frie hender til å gjøre våre egne prosjekter. Særlig vi som jobber med språket og kulturen til en minoritet, tilføyer han.

Alt annet enn ummiko

I Tornedalen valgte han seg altså Pajala. Der jobber han som kulturarbeider, og som frilanser på samme felt. Mest sentralt står teater, og han var i mange år tilknyttet Norrbottensteateret og senere Tornedalsteateret. For tiden, får vi vite, tjener han også noen svenske kroner i en langt mindre teatralsk ekstrajobb.

– Jeg jobber for gruva. Som miljøprøvetaker. Omtrent bare arbeid utendørs, i skogen og på myrene året rundt. Jeg stortrives, bekrefter han.

Naturen, med sine mange navn og stedsnavn på meänkieli, var da også en viktig grunn til at han i voksen alder tok retur til Tornedalen.

– Når stedsnavnene er på meänkieli gir det en helt annen kontakt med naturen. Den relasjonen betyr mye. Den er fin også for dem som vil lære seg språket, lære hva myrene og fjellene og vannene heter på meänkieli og se hva navnene faktisk betyr, forklarer han.

Anton Hennix er så langt unna en ummiko som det går an å komme. Faktisk kunne han som liten knapt et ord svensk. Faren hadde meänkieli og moren nordfinsk som sine førstespråk, så det gikk helt til førskolen før poden deres lærte seg svensk.

– På barneskolen var til gjengjeld svensk helt dominerende, men jeg klarte likevel å holde liv i mitt meänkieli. Senere var det definitivt kult å komme seg på scenen å få anvende språket der, sier han.

– Hva er det aller beste med å stå på scenen og underholde?

Spilte faren i huset

– Den direkte tilbakemeldingen på alt man gjør. Når det går bra gir det et kjempekick, sier han, og forteller om publikum som kommer og takker ham for teaterstykker de har sett. For ti år siden. Og som de aldri klarte å glemme.

– Det at teater kan nå så dypt i et menneske, gi sånne inntrykk, det er nok det aller mest givende, sier skuespilleren.

Raukola har også jobbet med det store lerret. Har så langt hatt et titalls roller, nå sist i filmen «Rörelser – Liikheitä» som hadde kinopremiere i Sverige i mai i fjor. Et historisk drama regissert av Jon Blåhed og inspirert av en roman av Bengt Pohjanen. Den hadde premiere som aller første langfilm med hoveddialog på meänkieli, og tar for seg Korpelarørelsen, en religiøs vekkelsesbevegelse som feide Pajala og Tornedalen på 1930-tallet. Med språket, og de historiske rammene, var produksjonen midt i blinken for Raukola.

– Det var en drømmerolle, sier Anton, som spilte rollen som pappa i en småbrukerfamilie.

– Faren i huset dras med i denne sekten, noe som får ganske store konsekvenser. Både for ham selv og for familien.

– Hva med framtiden for språket, og for minoriteten du tilhører?

Mørkere humor

– Jeg tror framtiden er lys. Men jeg syns vi skal jobbe mer med å sy i hop våre kulturområder. Det inkluderer Ruija, Tornedalen, malmfeltene, og nord i Finland, sier Raukola, som i den forbindelse minnes da han deltok som skuespiller i det store teaterprosjektet «Pohjanen-Davvi-Nord.»

Her var Tornionlaaksonteatteri og Kvääniteatteri med, ut fra en idé om at arktis – med sine nordlige landskaper – former sine innbyggere uavhengig av land. Med andre ord en «grenseløs likhet.»

– I Øvertorneå har vi uttrykket proovama ja freistaa. Det betyr noe sånt som at vi forsøker å prøve. Gjør man det, så går det alltids den rette veien. Det gjør det nok for språket og kulturen vår også, sier han.

Så hvis han tar turen til Ruija, og hvis du går på showet, så vit at Pikku-Mikke er morsomt anlagt. Men, minner hans alter ego om, vær forberedt på forskjeller på den svenske og tornedalske humor.

– Den tornedalske går nok mer i retning av den finske. Litt svartere, lar hans alter ego oss vite.

Likevel kan vi garantere alt annet enn «finsk fjernsynsteater» når Pikku-Mikke tar mikrofonen. Her gledes fra norsk side. Bare å krysse fingre for at han tar med seg Anton Hennix og tar turen.