Her ser vi blide kvenske tromsøværinger på Langfjorden-ferie. Fra venstre: Nora Oliva Jørgensen Marjala (9), Emma J. Kurkela-Marjala (22), Kathrine J. Marjala (44), Bertine Marie J. Marjala (7), Bjørn Ole Krossli Kurkela-Marjala (45). (Foto: Arne Hauge)

 

– For meg og min familie har det kvenske bestandig vært der, men bestandig vært veldig privat, sier Bjørn Ole Krossli Kurkela-Marjala (45) fra Tromsø.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Bjørn Ole Krossli Kurkela-Marjala har solid tilknytning til Langfjorden i Vest-Finnmark. Hans far Stein Kurkela-Marjala (sønn av Ole Marjala) kommer fra dette stedet. Og selv om det var taust og usagt, sier Bjørn Ole, så fikk de ledd for ledd gjennom oppveksten de kvenske verdiene og holdningene brakt videre.

– Det kvenske er for meg veldig familiært. Det var der blant mine nærmeste, i oppveksten. Det var sånn jeg ble oppdratt, sier Bjørn Ole.

På Kvenøyra

Og med forbehold om at Ruijan Kaiku forsto slektsgangen korrekt, så var det Bjørn Oles oldefar Olli (Oluf) (Kurkela) Marjala, som opprinnelig trakk nordover fra Finland over Skibotn og til sist bosatte seg i Langfjorden. Her traff han sin framtidige kone, som allerede bodde på Kvenøyra innerst i fjordbotn.

– Jeg husker da jeg var liten og kom hit til Langfjorden og satt på fanget til farfar, at han sa ting på kvensk, sier Bjørn Ole. Likevel, kvensk som dagligtale ble etter hvert helt borte i Langfjorden, til forskjell fra eksempelvis Børselv.

 Her i Langfjorden føler man seg hjemme, sier Bjørn Ole Krossli Kurkela-Marjala.

I dag er Bjørn Ole medlem i den lokale kvenforeningen i Tromsø, som tatt i betraktning den folkerike byen, har uforholdsmessig få medlemmer. Kven er han, men selv om den erkjennelsen har fulgt ham hele livet, snakket man aldri høyt om det.

Klar beskjed

– For meg og min familie har det kvenske bestandig vært der, men bestandig vært veldig privat. Vi visste godt, på seksti- og syttitallet, at vi var kvener, men det var ingen andre som hadde hørt om det. Det var bare etternavnet som skilte seg ut, som utad viste at vi var kvener. Min far var bestandig på jakt etter å finne ut mer, treffe andre, men lenge kjentes det privat, sier Bjørn Ole, som for øvrig jobber ved voksenopplæringen i Tromsø.

A propos språk; ut over noen få ord fra bestefaren, fikk han aldri kvensk med seg i oppveksten. Faren hans snakket aldri språket, etter klar beskjed fra sin far igjen.

– Det å være tospråklig i Norge, det var bare ei plage, sa han farfar. Det ville han ikke påføre sine barn, sier Bjørn Ole.

Lite svar å få

Bakgrunnen var som kjent fornorskningen, hvor oldefaren Olli blant annet ble nektet å eie sin egen eiendom. Den måtte hans da meget unge sønn (Bjørn Oles farfar) eie, etter å ha avlagt en form for test eller norskprøve. Den finske opprinnelsen ble av slike grunner holdt godt gjemt.

– Vi snakket ikke om det. Du kunne spørre, men fikk aldri noe godt svar, bekrefter Bjørn Ole.

I 2003 tok han over gården i Langfjorden. Det var da faren døde. Her bodde han i 3 år, jobbet det første året som bonde, de 2 neste som lærer ved den lille læstadianske friskolen på Alteidet.

– Her i Langfjorden møtte jeg igjen litt av det som er min identitet, og oppdaget at det kanskje også lå kultur i det som til da hadde vært familiært og individuelt.

Vel hjemme

En slik følelse av identitet gir naturligvis økt lyst til å reise hjem, og Bjørn Ole og familien besøker Langfjorden så ofte de kan. Særlig når det er Langfjorddagan, hvilket det var da vi pratet med dem.

– Du hører med andre ord godt hjemme i det kvenske?

– Ja. det er jo min identitet. Det jeg er, bekrefter han, og siterer faren: «Jeg er oppvokst i Norge og snakker bare norsk, men norsk blir jeg aldri.»

Kvensk, hva er nå det?

Bjørn Oles forfedre holdt også fast ved sine opprinnelige finske etternavn, da de kom til Ruija og kjempet seg til en plass her i landet.

– Når alle andre heter Johansen, Jensen og Hansen, da måtte man nok være både sta og stri for å holde på sine egne finske navn, sier Bjørn Ole, som ser stor utvikling i Langfjorden, på det kvenske.

– Da jeg flyttet hit i 2003 og spurte folk om det kvenske, gikk folk med på at de nok hadde finsk avstamming uti slekta, men det kvenske, hva var nå det?

– Og det har vært holdningen ganske lenge. Fornorskningen satt godt fast her, til forskjell fra steder som Skallelv og Børselv hvor de hadde et språk og en kultur, avrunder Krossli Kurkela-Marjala.

(Foto: Arne Hauge)