Illustrasjon: Wilfred Hildonen
En dag kom det noe rart til øya vår.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Jeg møtte aldri hunden Tello, men savner ham likevel. Han var mammas hund da hun var ung.
I oktober 1944 måtte mamma vekk fra Finnmark. Det var evakuering. Folk ble sendt med båter sørover, mange fiskebåter og store skip var med i tvangsflyttingen. Mamma og hennes familie ville ha med Tello på båten, men tyskerne som styrte evakueringen av Honningsvåg var mindre dyregode. Kommandert av sted av soldater lurte mamma hunden med seg om bord, og på hele seilasen lå Tello gjemt under tante Rut’s uekte pelskåpe. De gikk i ett, Tello og tante Ruttas kåpe.
Ei stund etter krigen var mammas bror uheldig og rygget bilen over Tello. Han døde. Men den hunden jeg har møtt som jeg savner aller mest, var Rex. En stor og snill schäfer med livsglede like uslitelig som den tykke og gode pelsen han sprang rundt i. Alle som har hund har den beste hunden i verden, men det er feil. Rex var nemlig den beste hunden i verden. Mamma og de andre trodde han var en familiehund, men Rex var min hund.
Lizken, pent antrukket i svart pels med hvite, kreative tegninger, var katta vår. Hun var voksen da valpen Rex kom i hus, og den katten var det uvanlig mye godlyd i. Mamma sa vi burde gi Lizken en kost, så kunne hun male hele huset. Rex og Lizken var perlevenner, og jeg rakk å gå flere år på skolen før jeg lærte at vennskapet mellom dyrene våre var uvanlig. Fordi, sa frøken og de andre, at katt og hund er som hund og katt.
Les den kvenske oversettelsen av denne fortellingen: Maailman paras koira
En dag kom det noe rart til øya vår. Noe som het båndtvang. Ingen på øya hadde vært borti noe sånt, kanskje unntatt naboen vår som festet sele på ungene straks de lærte å gå. For å begrense ugang, sa naboen, han holdt ungen på kort tau hvis de spaserte tur. Og lengre tau hvis ungen var ute alene i hagen.
Mamma sa jeg måtte være nøye med å ha Rex i bånd når det var båndtvang. Den delen av året varte alt for lenge, synes både Rex og jeg, men han fant en løsning. Løsningen Rex fant på, var å leie seg selv.
Alt jeg trengte å gjøre når vi skulle gå tur, var å klipse den velbrukte lærreima fast i halsbåndet, resten ordnet Rex. I et varsomt bitt holdt han reima fast i munnen, håndløkka dinglet så pent fra snuten der vi trasket av sted. Uvisst hvem av oss som egentlig gikk ved fot. Et smutthull i loven hadde Rex funnet, og alle syntes det var greit. Så nær som ei frue fra lengre bort i nabolaget.
At damen var av det finere slaget var lett å forstå, det hørte alle på den stygge kjeftingen.
«Nei nå!»
Det var den pripne fruen, en dag jeg og Rex gikk tur nedenfor huset og så henne på motsatt side av veien.
«Jeg må altså minne deg på at det er båndtvang!» ropte hun over veien. «Dere må holde det store dyret deres i bånd!»
Men da, oppe i huset vårt, føk kjøkkenvinduet opp. Mamma, hun hadde hørt hva fruen ropte.
«Han Rex går alltid i lænka når det e båndtvang!» Hengende halvt ut av vinduet så jeg mammas mørke krøller danse over hektiske kinn. «Det må du jo skjønne.», ropte mamma. «Han Rex han leie sæ sjøl! Så han skal du la være i fred!»
Da kastet fruen et siste blikk på Rex og meg, jeg minnes han logret prøvende under damens kalde blikk, så fnøs fruen foraktfullt, satte nesa i sky og strenet av sted.
Uken etter nådde ryktet hjem til oss. Fruen hadde besøkt politiet. Klaget sin nød over denne blodtørstige ulven som gikk løs, midt i båndtvangen blant uskyldige medborgere på Larsjorda og forbi. Lovbrudd av verste sort. Men over Honningsvåg fløy ryktene like fort som måsen, alle visste hva lovens vokter hadde svart.
For da fruen toget inn der i gården, ble det straks spurt om hun siktet til Rex? Jo, bekreftet fruen, Rex var udyrets navn. Men da, fra øvrighetens side, tok alt medhold slutt.
Den godeste Rex, visste politiet beskjed, var det lite blodtørst over. Verdens snilleste, det visste da alle. Jo da, og dessuten, hadde politiledelsen pekt på fruen og sagt, var det langt større grunn til et alvorsord om jakthunden til fruens familie. Flere til dels alvorlige klager hadde øvrigheten fått, om denne uteliggeren av en hund som støtt og stadig slet seg fra lenka i fruens hage og rak omkring i byen. Hvor den jaktet verken liryper eller annet vilt, men unger.
Alle visste at politiet hadde rett. Jeg var selv en av ungene som den humørsyke jakthunden smøg seg innpå. Men å bykse løs på meg turte hyena aldri, fordi Rex passet på.
Andre unger var mindre heldige, de ble ofre for barneavstraffelser som varierte fra frisk jaging, til snapping og velting, glefsing og «gnæging.» Etterpå så polvottene ut som om noen hadde brukt hullemaskin på dem, og da ble foreldrene ekstra sure.
Nå nei de frue, tilsa ryktene at politiet hadde svart, Rex har folkeskikk han. Så ham skal du la i fred. Fruen gjorde som befalt, hun klaget siden aldri på Rex.
I alle fall aldri som mamma og jeg hørte.
Illustrasjon: Wilfred Hildonen.
