Overlege Christel B. Eriksen er tydelig på at også «fornorskningsovergripernes» historie må fram. (Foto: Arne Hauge)
Hvordan få begge parter i tale; de som opplevde fornorskningsovergrepene, og de som utførte dem?
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Christel B. Eriksen er overlege ved BUP Alta og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Etter 27 år som lege kjenner hun til fortielsen rundt fornorksningsovergrepene; fornektelse og assimilasjon fordi det var viktig å «komme seg videre i livet.» Den 5. februar i år tok hun ordet under Sannhetskommisjonenes åpne møte i Alta.
– Folk som selv har vært utsatt for enten fysiske eller psykiske overgrep, utfrysning, fornorskning i forhold til språk og kultur, vil ikke selv nødvendigvis ta kontakt med Sannhetskommisjonen, fordi man tenker at man har kommet videre i livet. At det ikke er så viktig, sa Eriksen, hun rettet spørsmålet til kommisjonen under det åpne møtet: Hvordan få tak i dem det virkelig gjelder?
Bidro selv negativt
– Og hvordan få tak i barnas historie? Stemmene til dem som er barn og ungdom i dag, den er også viktig, sa Eriksen, hun dro veksler på egne minner:
– Jeg er oppvokst i Sørreisa i Troms og tilhører majoritetssamfunnet. Jeg har også vært med på å bidra negativt under min oppvekst på syttitallet ved å anerkjenne utfrysing av samiske barn på min barneskole. Jeg har i sånn forstand bidratt til fornorskningen.
– De historiene må også fortelles, også de som føler at de har vært med på noe negativt fordi de visste ikke bedre, eller på grunn av en arv av holdninger med seg fra foreldrene. Sannhet handler om begge deler, om begge partene, sa Eriksen.
