Birger Winsa er svært engasjert i kvensk og meänkielis framtid. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

Staten tier kvenene og tornedalingene i hjel, mener språkviter Birger Winsa. Han har sterke meninger om statens behandling av de nasjonale minoritetene.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Meänkielidosent Birger Winsa holdt et flammende innlegg om statens undertrykkelse av kvenene på Kven Østlandet sin medlemskveld før jul. Men han påpekte at han denne gangen snakket i rollen som seg selv, ikke som dosent.

– Myndighetenes politikk har ødelagt en hel kultur og tatt flere generasjoners språk, sa han.

Politisk drakamp

Birger Winsa mener at den svenske stats politikk ovenfor tornedalingene er at meänkieli som språk skal dø ut, og at man i Sverige hovedsakelig skal bruke svensk. Men at da Sverige ble medlem av EU, så måtte de erkjenne sine svenske nasjonale minoriteter.

– Grunnen til at navnet på tornedalingenes språk ble meänkieli og ikke tornedals-finsk, er fordi en ønsket å skille språket fra finnenes språk. Det ble en viktig del i kampen for å få status som nasjonal minoritet, forklarer Winsa.

Han forteller at det ble en politisk drakamp for å få anerkjent meänkieli som språk og tornedalinger som minoritet. Og det største presset skal ha kommet fra finsk side. I en utredning skal det til og med ha blitt besluttet at en skulle bare satse på finsk, og ikke tornedalsfinsk. Winsa tror at grunnen til at meänkieli til slutt ble anerkjent som minoritetsspråk i Sverige, var fordi en ønsket en motvekt mot finsk og Finland.

Sarkofagpolitikk
Winsa betegner statens politikk ovenfor de nasjonale minoritetene som sarkofag-politikk, framfor et genuint ønske om å revitalisere språket og kulturen.

– Det virker som om man bare skal putte meänkieli i en kjempefin sarkofag, og fylle dem med masse greier. En million hit og en million dit. For eksempel midler til språkmuseer, framfor å bruke penger på å bruke og utvikle språket. Eller gi støtte til kulturhistoriske museer, framfor å gi midler til prosjekter som holder kulturen levende, sier han og viser til et eksempel der man i 2009 begynte å planlegg et språksenter for tornedalsfinner.

– Man utredet senteret fram til 2016, og så ble forslaget om to språksenter avvist og saken ble halt enda lengre ut med nye utredninger. Og fortsatt etter ti år så utreder man dette istedenfor å bruke ressurser på språkbruk, sier han og kaster oppgitt med hendene.

Pessimist
– Jeg er veldig pessimistisk for framtiden til meänkieli som språk og tornedalinger som folk. Folk kommer jo til å dø mens de tålmodig venter på at utredninger blir ferdig, og tiltak skal settes i live, frykter han.

Birger Winsa tror meänkieli kun kommer til å leve videre som en slags dialekt langs grenseelven mot Finland.

– De som har finsk som morsmål kommer til å kalle meänkieli for en dialekt, mens noen få ildsjeler som har lært språket fra barnsben av kommer til å fortsette å kjempe til vi dør ut. Jeg er den eneste blant 20-30.000 tornedalinger i Stockholm som har lært mine barn meänkieli. Min datter bor nå i London og hun sier at hun er den eneste der som snakker meänkieli, og det er ikke usannsynlig at det er sant, forteller han.

Likevel ser han små tegn til at unge ønsker å ta i bruk språket.

– Min sønn som bor i Stockholm har nå oppdaget at det finnes litt penger å hente på å kunne språket. De vil ha barneprogrammer på meänkieli til tv og radio, og da får unge mennesker mulighet til å få slike språkoppdrag. Så nå vil han plutselig at vi skal snakke meänkieli sammen istedenfor svensk, slik at han blir bedre i språket. Det er veldig kult, smiler han.

Forsvensking

Han påpeker at likevel ser han fortsatt en sterk fordreining mot at det svenske skal ta plassen framfor meänkieli.

– Blant annet ønsker man at Tornedalsteateret skal ha forestillinger på svensk fordi det er så få som kan meänkieli. Og på tornedalingenes egen radiokanal dreies mer fra meänkieli mot svensk, og i skolen er det færre og færre barn som lærer meänkieli, påpeker han.

Winsa mener at 200 års språkpolitikk i Norge og Sverige har gitt klare resultater: Tornedalinger på finsk side av elven nekter å snakke med de på svensk side, og omvendt. Selv om de kan ha samme etternavn og enda til er i slekt.

– For eksempel i Karesuando er grenseelven bare er 50 meter bred, men kulturgrensen er massiv som en Berlin-mur. Selv om alle er i slekt med alle og det for så vidt er to fredelige bygder, så er det ikke noe samarbeid på tvers over landegrensene. Det er blitt så ille at når ungdommer fra finsk og svensk side møtes, så må de snakke engelsk for å forstå hverandre, forteller han.

Forvaltningsområder

Men han mener at det også finnes også positive strømninger, blant annet som at Stockholm nå har blitt forvaltningsområde for meänkieli.

– Det synes jeg er bra gjort og en vakker gest. Men jeg tror nok at de vil få litt småpanikk dersom noen ringer til Stockholms Stadshus og snakke meänkieli, og krever å bli svart på samme språk, ler han.

– Men det skal jo faktisk være slik at dersom noen tar kontakt med en av forvaltningskommunene på meänkieli, så har man krav å bli svart på det samme språket, påpeker han.