Det vekket minner å se brødrene Lindbäck jobbe med laksestengselet

Endelig igjen ekte bålkaffe: Vi ser fra venstre Aili Holst Samuelsen, Tuva Holst Johansen, Grethe Holst Samuelsen og Tonje Holst Samuelsen. (Foto: Arne Hauge)

 

Å treffes ved elva handler om å bidra til kvensk revitalisering, gjenfinne og omfavne den rike kulturen man har i nord.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

På Elvebåttreffet er vi alltid på utkikk etter nye bekjente. Så også i år, lørdag 30. august i knallvær ved Patosuanto ved Lakselva.

– Det er første gang jeg er på dette treffet, og endelig får jeg ordentlig bålkaffe. Det er mange år siden forrige gang jeg drakk det, sier Aili Holst Samuelsen.

– Hvorfor blir det så sjelden?

– Jeg bor jo sørpå, hvor det sjelden er lov til å ha bål. Hele sommerhalvåret er det ikke lov, så da blir det mindre bålkaffe, forklarer hun. I dag bor Aili i Stokke, mellom Tønsberg og Sandefjord.

– Jeg prøver å være hjemme her i Lakselv en gang i året, men nå var det to år siden sist. Derfor har dagen i dag vært ekstra super. Vi koser oss stort, smiler hun.

Aili er født i Porsanger, hvor faren i alle år elsket å fiske laks. Også bestemora var glad i å fiske laks. Så hun er født og oppvokst ved elva.

– Det er jo et elvebåttreff, har du vært ute med en av elvebåtene nå i dag?

– Ikke i dag. Men i gamle dager var jeg ute med båt, fordi pappa og dem hadde en liten elvebåt der hvor de vokste opp, i Øvre Lakselv. Så jeg var med pappa når de tok båten for å dra over elva, minnes Aili, som deltok på treffet i lag med sin søster Tonje Holst Samuelsen, bosatt Lakselv, og mamma Grethe Holst Samuelsen. Særlig Grethe husker tiden da både laks og stengsel var et vanlig syn. Særlig en episode ga artige minner, hun satt på elvekanten mens mannfolkene var ute for å lage stengsel:

– De var ute i elvebåten, og det var mye stein så de brukte slegge. De banket ned pålene da sleggehodet plutselig gikk av. Da måtte Halvar kle av seg og ned i elva. Han dro ned for å lete etter sleggehodet, fant det ikke med en gang og måtte ned en gang til. Min svigerfar lo så hjertelig som jeg aldri har opplevd før, minnes hun.

– Det var ei lånt slegge, så de måtte ha den opp, tilføyer hun.

Laks var det mye av på den tiden, og foruten stengsel var fiskestanga flittig i bruk. Familien spiste all den sjølfiska laksen, solgte ingen ting.

– De var veldig glad i å fiske, sier hun om mannen sin og de andre som svingte stenger langs elva.

– En gang vi skulle til Øvre Lakselv på ett eller annet selskapelighet i småsko og dressbukse, hadde han tre laks med seg opp til Øvre Lakselv.

– Så pappa fikk tre laks på veien dit? Det var andre tider, samstemmer Tonje om morens lakseminner fra gamle dager.

Med oppvekst oppe i Elvedalen, Lakselvdalen, er det åpenbart mye kvensk i slekta. Noe Tonje bekrefter.

– Bestemor var finsk same og bestefar var kven. De levde i et kvensk miljø og hjemmespråket var kvensk. Mye var knyttet opp mot bestemor og bestefar, og så lenge de levde og og var hos dem gikk det i kvensk, sier hun.