Knapt noen på jorden har plass til flere dråper enn havet. Og hver av dråpene – er havet. Her ser vi fra Lauksletta på Arnøy i retning Kvænangsfjellene og Lopphavet. (Foto: Unni Huru)
«Levedyktige kulturer tar til seg det som er nyttig fra andre, og slik har det alltid vært», skriver Unni Huru i denne kommentaren.
Unni Huru
Unni Elisabeth Huru. (Foto: Kristoffer Sandven)
En solrik sommerdag i 2022 ble det arrangert et seminar om kraften i kulturelle møter i Grundsunda, et sted like sør for Umeå i Sverige. Den svenske språkforskeren og historikeren Lars-Erik Edlund satte tonen:
«Hva skjer i et område der mennesker med ulik bakgrunn, ulike tradisjoner og ulike kulturelle kjennetegn møtes?»
Slike ting tenker jeg mye på om dagen. Litt for mye i mitt stille sinn.
Jeg burde tenke høyt, for dette er viktig. Vi trenger ikke mer enn å snakke med naboen eller lytte til unger som kommer hjem fra skolen før en skjønner det. Vi lærer av andre, eller vi forsøker å lukke dem ute.
Her jeg bor nå kan jeg praktisk talt se det hver morgen. På den skolen jeg passerer går det rundt fire hundre elever. Den er kjent for sitt høye flerkulturelle mangfold. Skolen har egne mottaksklasser for barn med kort botid i Norge, og representerer over tjue ulike nasjonaliteter og språk.
Kvensk er ikke et av dem.
Tilbake til Grundsunda og språkprofessoren. Han svarte selv på spørsmålet han stilte innledningsvis: Man låner av hverandre. Det kan være ulike ting man låner, deriblant språk. Når ordene har en varig verdi, faller de på plass i dagligtalen. Man har tatt til seg næring fra smeltedigelen.
Levedyktige kulturer tar til seg det som er nyttig fra andre, og slik har det alltid vært. Det betyr ikke at alt har vært fred og gammen alle steder og til alle tider, men når folk var avhengige av hverandre, ble de vant til å løse konflikter. Det er slike kulturmøter som har gjort oss til den vi er.
Det synes jeg det er fint å tenke over. Ikke minst fordi flere kulturer støter seg opp mot hverandre inne i meg til tider. Jeg vil at de skal leve i fred. Jeg er kvensk, samisk og norsk, og har ikke behov for å være krystallren verken i sjel eller sinn.
Mange har vanskeligheter med både å se dette og å snakke om det. Jeg kjenner selv på en vegring, men velger nå å vise at jeg bryr meg mer om dette enn jeg har gjort fram til nå.
Den ene siden av meg skal kunne snakke med den andre uten å krympe seg eller hovere. Jeg vil ha fred.
De eldre samfunnene var rikere på kunnskap enn vi ofte tenker over.
Mennesker møttes, utvekslet erfaringer og fant løsninger sammen. Slik var det da, og slik er det fortsatt.
Lars-Erik Edlund vil hjelpe oss å se det store i det lille. Se små detaljer og sette dem inn i sammenheng med hverandre. Da kan vi få øye på viktige perspektiver, ikke bare det som dukker opp som følge av våre egne, ofte ganske snevre valg.
Han hentet inn kunnskap fra den andre siden av verden, fra Iran, der det i dag pågår flere kulturkriger på en gang. Der levde poeten Jalal al-din Rumi på 1200-tallet.
Han sa: «Du er ikke en dråpe i havet. Du er hele havet i en dråpe.»
